Forutsigbar jakt

Politimannen Erik, spilt av Rolf Lassgård, vender motvillig tilbake til hjemtraktene han en gang flyktet fra – for å bistå det lokale politikontoret, med Peter Stormare i spissen, med en forsvinningssak. Jaktsesongen er i gang i den nordsvenske småbyen, men det skal vise seg at de dype skogene skjuler mer enn potensiell middagsmat og småkorrupsjon.

«Jägarna 2» er ment som en oppfølger til suksessen «Jägarna» fra 1996. Historien starter i skogen med det lokale jaktlaget en tidlig høstmorgen, akkompagnert av nærmest uhyggelig vakker musikk. Stemningen er dermed satt, men den daler dessverre fort. Plottet hvor en godt voksen, halvfet yrkesfantast drukner sin fortid i whisky og oppklarer saker i en innlandsby hvor alle kjenner alle begynner å bli dugelig oppbrukt. Ja, det er skittent, blodig, rynkete og ekte nok, men det er kjedelig. Det skjer rett og slett for lite utover det tilsynelatende masseproduserte grunnmanuset, og det som skjer er lett forutsigbart. Tidvis bruk av håndholdt kamera virker dessuten mot sin antatte hensikt, og setter et amatørmessig preg på det hele.

Spenningen rundt hvem som er den skyldige er knapt nok til stede i noen deler av filmen. Når dét først blir avslørt tar handlingen seg litt opp, men mot et klimaks som bare er kleint og ikke særlig overraskende. Til tross for velspilte roller — Stormare gjør blant annet en god karakter som psykopatisk steinansikt — og overnevnte musikk, som forøvrig forsterker de ytterst få scenene hvor en hopper i stolen, er jeg ikke særlig overbevist.

Våre naboer i øst har vist seg svært dyktige på politikrim de siste årene, og denne filmens nevnte forgjenger har jeg forstått blir sett på som nærmest filmverdenens Wirkola av sjangerens tilhengere. Regissøren har med blant annet suksessfilmene «Beck» glatt bestått prøven i å hoppe etter seg selv, men det skulle likevel ta hele 15 år før han valgte å ta opp tråden i jaktlagets flanellskjorter igjen. Det undres dog på om han kanskje burde latt det nøstet ligge.