Gammel mann med geiter

Det krever muligens et spesielt sinnelag for å nyte en film uten dialog. Kanskje en spesiell tålmodighet også. Men typisk nok, når noe er nytt og annerledes, har det en tendens til å bli priset. Og det ble også «Landsbyen på toppen av fjellet», som blant annet vant «Beste film» på BIFF i høst.

Som tilskuer og observatør til livet i en liten italiensk landsby blir vi presentert for det dagligdagse, naturlige og til tiden langtekkelige livet. En av filmens «hovedpersoner», hvis man kan kalle ham det, er en skjør gammel mann. Livet har sluttet å samarbeide, og vi blir kjent med hans daglige streben som geitebonde, men man kommer ikke nær nok til å fullt og helt engasjere seg.

Det er flere sjarmerende scener, og til tider klarer filmen å få frem stemninger og vekke følelser. Men stort sett forblir man i rollen som observatør, og urovekkende mange scener er filmet fra det som i stor grad minner om overvåkningskameraer. Det er ingen mangel på nesten minuttlange sekvenser der fjell, gress, skyer eller geiter flyter forbi skjermen. I det som føles som et kvarter, blir publikum innviet i gamle tradisjoner om hvordan man gjør ved om til trekull. Stadig uten dialog. Oversiktsbilde, nærbilde av røyk, svart, lyder, nærbilde av røyk, oversiktsbilde, og så videre.

Et av filmens høydepunkt er landsbyboernes jakt på juletre. I samlet flokk drar de opp i fjellet for å hogge et gigantisk tre. En sjarmerende sekvens om landsbyboernes samhold, tradisjoner og liv, men ikke noe å skrive hjem om.

Man vil gjerne forvente at en film som dette skal spille på de strengene den har, og virkelig røske tak, få deg til å reflektere, le og grine av hvor fantastisk uimotståelig og forferdelig livet er. Det klarer den imidlertid ikke. I stedet får vi en rolig og sjarmerende film om livet på godt og vondt, som ikke klarer å vekke de helt store følelsene.

Dette sitatet fra et kommentarfelt på nett sier det i klartekst: «Ser ut som en skikkelig filmklubb-film!»