Hverdagsmagi

Jeg tror dette må være første gang jeg ble sittende i kinosetet helt til rulleteksten er ferdig. Det tar litt tid å bli klar over hva en nettopp har sett.

Osterfjorden. Ruvende, sorte bergvegger, stupbratte heier og mørkt hav mot lune stuer, hvor mennesker med varme hjerter og kjærlighet til livet og det harde arbeidet har funnet sin plass. Her blir vi kjent med Ole, som siden han var 17 år har drevet gården med melkeproduksjon alene. Et annet sted ved fjorden bor Magnhild, som holder geiter og sau, og lager fårepølser på gamlemåten, samtidig som hun pleier sin syke mor. Vi følger de to i nesten ett år, gjennom våronn og kalving, vedhogst og slakting – de hverdagslige små perler. Og likevel er det underlig vakkert.

Dette er en film om mennesker. Verken mer eller mindre. Om ekte mennesker og deres kjærlighet og dedikasjon til dyr, til livet og sitt virke. Her trengs ingen 4D, og knapt et kommentatorspor; historien om de to ved fjorden står bunnsolid alene. Fotoarbeidet er nydelig utført, og får i ren «O Vestland, Vestland»-stil frem kontrastene og realitetsmagien svært godt.

Så enkelt kan det altså gjøres, og likevel er det gjennomført og ærlig. Ikke minst er det rørende, for det gode liv ved fjorden er ikke nødvendigvis enkelt. Man føler empati med de to, men synes likevel ikke synd på dem. For dette er på mange måter ingen trist historie, men den er ekte, og det gjør den også svært gripende.

Jeg blir usikker på regissør Sandbergs budskap med sitt verk, men desto mer usikker på om det trengs et spesifikt budskap. Dette er ment som en tankevekker til opplysning og forundring – eller det publikum vil gjøre det til selv. For en gårdsjente vekker det minner og nostalgisk savn, og jeg får lyst til å ringe Mommo – min mormor, for å høre om hun har det bra og har lyst til å mimre litt om stølssomrene for lenge siden.