Idealisme møter realisme

Ryktene om dokumentaren «Armadillo», og ikke minst en kontroversiell scene hvor danske soldater etter eget utsagn likviderer Taliban-soldater, har gått helt siden filmen hadde sin premiere på filmfestivalen i Cannes i mai.

Filmen følger soldatene fra avreise, gjennom seks måneder i Helmand-provinsen i Afghanistan, og til slutt hjemreisen. De forteller at de reiser til Afghanistan for «eventyret» og «samholdet». I Danmark har filmen ene og alene ført til en omfattende debatt om Afghanistan-politikken, og den vil ventelig føre til det samme her hjemme.

Hovedgrunnen til dette er hvordan filmen klarer å vise den betydelige forskjellen mellom den politiske retorikken og virkeligheten slik den oppleves i Afghanistan. Det fremstår blant annet som absurd når danskene tar i bruk det som nå har blitt hovedargumentet for krigen, nemlig at man er der for å «bygge skoler til barna».

Forsøket på å vinne «hearts and minds» gir noen tragikomiske scener, blant annet der de danske soldatene prøver å vinne de lokales gunst ved dele ut overflødige feltrasjoner, samtidig som de tråkker ned avlingene deres.

De lokale, som ofte havner mellom danskene og Taliban, er ikke villige til å samarbeide, og det er ikke vanskelig å forstå siden det er de sivile som lider de største tapene. Overalt møtes danskene med oppfordringer om å reise hjem, og det er liten vilje til å hjelpe okkupanten i sin kamp mot Taliban.

Når det gjelder den kontroversielle likvideringsscenen, er det vanskelig å stille seg til dommer og klandre de danske soldatene – selv om scenen er dramatisk og grufull nok. Likevel kan man spørre seg om slike episoder er mer sannsynlige når soldatene er der av andre årsaker enn et rent idealistisk mål om å hjelpe. Dette illustreres tydelig når soldatene i starten syns patruljer uten action er kjedelige, og ikke vil returnere til Danmark før de har vært i kamp. Det har til tider vært en offentlig uvilje mot å stille frivillige soldater i noe annet enn et positivt lys, men deres motivasjon bør man absolutt kunne diskutere og stille spørsmål ved. Det er nemlig klart at de holdningene man reiser i krig med, også vil påvirke ens handlinger.

«Armadillo» viser også hvordan skyggeboksingen med Taliban skaper en nærmest paranoid situasjon, der danske soldater frykter usynlige miner og en fiende som går i ett med sivilbefolkningen. Mellom slagene, bokstavelig talt, kobler soldatene av med porno og dataspill. Undertegnede har alltid vært skeptisk til den påståtte koblingen mellom krigsspill og vold, men dataspillene føles straks mer uhyggelige i slike omgivelser.

Etter en sommer hvor Norge har mistet fire soldater i Afghanistan og sentrale politikere har prøvd å overbevise oss om at det ikke dreier seg om en krig, men en «ikke-internasjonal væpnet konflikt», kan «Armadillo» være nettopp det som trengs for å skape en saklig og grundig debatt om vår såkalte «tilstedeværelse» i landet.