Klisjefylt krig

War. What is it good for? Absolutely nothing.

Det samme svaret blir gjeldende når man spør seg selv hva som er godt med denne krigsfilmen. Absolutt ingenting. Det finnes ingen historie, man følger ganske enkelt en gjeng soldater gjennom noen timer i et tøft slag. Mye smell og action, ingen dybde og substans.

Hovedrolleinnehaver Aaron Eckhart blir tvunget til å ta et siste oppdrag når aliens av ukjente grunner bestemmer seg for å brenne jordkloden til grunnen, og hans rollefigur Staff Sergeant Michael Nantz blir en del av forsvaret av englenes by. De møter en overlegen motstander i romvesenene, men ved å kjempe sammen klarer de å stå imot overmakten. Denne typen standard Hollywood-klisjeer finnes det så ufattelig mange av i «Battle: LA» at det bare er latterlig.

Man kan kanskje hevde at målet med filmen er å gi et innblikk i soldatlivet, men det funker utrolig dårlig, siden vi ikke får noe kjennskap til karakterene. Ingen tårer triller når de heltemodig ofrer seg for hverandre og «the greatest country on Earth». De er stereotyper på tøffe militærfolk, that's it. Det hele forblir til enhver tid usannsynlig overfladisk og klisjefylt, både med tanke på handling, karakterer og replikkene de serverer.

Gjennom kameraføringen har man gjort et forsøk på å la publikum bli en av soldatene. Resultatet kan beskrives som kvalmende, forstyrrende og ødeleggende. Håndholdt kamera kan fungere meget bra, men i denne filmen blir det så til de grader overbrukt, og man har sjelden kontroll på hva som egentlig skjer. En andel skuespillere, blant dem Eckhart, gjør en ok innsats, men de kan ikke gjøre noe særlig med de forferdelige materialet de i utgangspunktet har fått å jobbe med.

«Battle: LA» fungerer som lite annet enn en ålreit rekrutteringskampanje for US Marines, og kan kanskje til nøds finne sin bruk som tanketom søndagsunderholdning om du virkelig, virkelig elsker The US of A. Hvis ikke, finn noe annet å gjøre.

The battle is lost.