Levende om sykdom

«Tiden er knapp, og før du vet ordet av det skal du dø», sier bestemor Gógó. Da jeg så denne filmen fikk jeg lyst til å stupe gjennom lerretet og gi henne en stor klem. Rollen, som spilles av Kristbjörg Kjeld, er både overbevisende og virkelighetstro. Jeg vil tørre å påstå at det er flere enn meg som vil kjenne seg igjen i handlingene og væremåten til denne gamle damen på åtti år, til tross for at hun er syk.

Dette er en troverdig fortelling om bestemor Gógó som lider av gradvis hukommelsestap og får diagnosen Alzheimers. Sønnen hennes, som spilles av Hilmir Snær Gudnason, er en mislykket filmprodusent som går rundt og venter på å få en Oscar, for en film som nesten ingen vil se. Bestemor Gógó blir til slutt flyttet til et hjem for eldre, og sønnen hennes prøver å gjøre henne positivt innstilt til dette. Hun viser gjentatte ganger at hun ikke er fornøyd, gjennom flere rømningsforsøk. Hun prøver også på et tidspunkt å skylle seg selv ned i do. Da hun spør «er det du eller jeg som skal dra til dette helvetes hølet» kan man ikke annet enn å få en smule medfølelse.

I motsetning til den mannlige hovedrollen i filmen, er regissøren av «Mamma Gógó» tidligere Oscar-nominert. Denne filmen er en hyllest til hans egen mor som han tidligere mistet grunnet Alzheimers. Det at regissøren har et personlig forhold til sykdommen og har følt på kroppen hvordan den påvirker et familieliv, er et stort pluss for stemningen og graden av troverdighet i denne ikke-Hollywood-inspirerte filmen fra Island.

Fredriksson har klart å lage en film hvor en liten studine på tjueto ikke kan la være å trekke på smilebåndet av denne fantastiske damen på åtti år. Men til forskjell fra Gógó, kan ikke jeg skylde på Alzheimers når jeg glemmer nøklene mine hjemme.