Lite gull, mye grønne skoger

«I once had a girl, or should I say, she once had me...» Når Toru Watanabes bestevenn Kizuki tar selvmord uten større foranledning, etterlates kjæresten i Torus hender, og de to utvikler et spesielt forhold. Det viser seg imidlertid at Noako har større sjelelige arr enn som så, og det blir ikke lettere når nydelige Midori dukker opp og krever Torus oppmerksomhet. For mens han føler et moralsk ansvar for den stadig skjørere Naoko, er Midori tiltrekkende åpen og selvsikker, ikke minst på den seksuelle fronten.

Filmens handling skifter mellom storbyen Tokyo og det skogkledte fjellområdet rundt Kyoto i takt med hovedpersonens indre konflikt. Musikk av The Beatles skaper nostalgisk 60-tallsstemning, men det kunne med fordel vært tatt mer tak i Tokyos ulmende ungdomsopprør, som vi bare så vidt får glimt av. Det visuelle er likevel filmens sterkeste side, med spektakulær japansk natur, samt stilig retrointeriør. Men når en sønderknust Toru understrekes av nærbilder av edderkoppspinn og duggdråper, akkompagnert av dundrende filmmusikk, blir det fort påtatt.

«Norwegian Wood» er en filmatisering av Haruki Murakamis bok med samme navn. Filmen handler om tap, men også om det å ville være voksen og ansvarlig. Likevel er det vanskelig å ta personenes indre konflikter på alvor. Filmen frembringer flere froskler av typen «ingen liker å være alene» og «de døde vil forbli døde, men vi må fortsette å leve», noe ikke engang Naoko selv klarer å tror på. Når hun følger sin kjære til sjelefredens land, er det nesten en lettelse.

Kenichi Matsuyama gjør en grei prestasjon som Toru, men at tre jenter simpelten bare må ligge med han, synes meg dog litt underlig. Jeg tar meg selv i å se på klokka flere ganger i løpet av filmen, som med fordel kunne vært halvparten så lang. Den har potensiale, men tre seksuelt forvirrede jenter, et par selvmord, noen fine trær og litt Beatles er ikke nok til å gi meg hverken gåsehud eller klump i halsen, dessverre.