Middelmådig multitasking

Atle Antonsen som vasker isen med Bare Egil for å vise ham at «DET ER LO!», Kåre Conradi som afrodisiatisk katastrofe sponset av Plumbo, og Steinar Sagen som fuglekikker – høstens norske komediebegivenhet ruller over kinolerretet.

NM i curling er null stress i treningsdress for Truls Paulsen, til hans nemesis (Conradi) sin store forargelse. Men karrieren er i ferd med å ta en tragisk vending. Curling går fra å være en lidenskap til å bli en fanatisme, og Paulsen legges inn på institusjon, mens curlingsteinen legges på hylla. Flere år senere er han fortsatt pillespiser, lettere apatisk og lever med kona Sigrid (Linn Skåber) som nådeløs verge. Imens har hans gamle trener og farsfigur blitt alvorlig syk, og trenger en dyr operasjon. Men NM i curling er like rundt hjørnet, og førstepremien er intet mindre enn 100 000 kroner. Vil Paulsen trosse pillene og vergen for å redde sin elskede trener?

Det kostes så alderstillegget disser, og humringen sitter løst gjennom samtlige 73 minutter. Dessverre ruller den aldri videre til de store latterkulene. Stjernegalleriet tatt i betraktning hadde jeg nesten forventet å skulle knekke sammen i krampelatter på det brusbefengte kinogulvet opptil flere ganger, og blir dessverre skuffet.

Det viser seg her at å kombinere komikeryrket med skuespilleryrket ikke nødvendigvis betyr suksess. Den komikerspekkede rollelisten virker mot sin hensikt, og selv om manuset er helt greit og karakterene i utgangspunktet er herlig sære og atypiske, blir de nærmest påtatt og overderevent tolket. Det er strengt tatt Jon Øigarden, Jan Sælid og Conradi som står for de virkelig gode øyeblikkene, ikke de som har humor som levebrød. Og det er smått irriterende.

Det blir ikke bedre av at evinnelige Ane Dahl Torp dukker opp underveis i filmen, og jeg får mest lyst til å skrike «Men i svarte, fant dere virkelig ingen bedre?».

Dette er ikke en dårlig film. Den er bare ikke hæla i dørkarmen og tenna i parketten heller.