Noe mangler

Man glemmer ikke Pål Sletaunes forrige psykologiske thriller med det første. Med «Naboer» friskt i minne forberedte undertegnede med lett skrekkblandet fryd seg mentalt på nok en schizofren adrenalineksplosjon av en film.

Anna og hennes åtte år gamle sønn Anders flytter inn i en leilighet på Linderud i Oslo. De er der for å starte et nytt liv, i trygghet for mannen som prøvde å skade Anders. Men Anna er en bekymret mor, og tør ikke å la sønnen sove på eget rom. Helge på Expert-butikken hjelper henne med å finne en løsning: en babycall. Men babycallen fungerer ikke som den skal, og samtidig begynner Anna å se uvanlige ting: Et lik og en innsjø som ikke er der. Helge er snill og vil hjelpe henne, og samtidig må han ta farvel med sin gamle mor på sykehuset.

Pusting i andre enden av en babycall plutselig avbrutt av noe helt annet får deg definitivt til å hoppe i stolen. Når dette skjer flere ganger i løpet av filmen, bygger det opp en forventning om at noe forferdelig skal skje, og for en skrekkfilmelsker finnes det ikke noe bedre. I dette tilfellet blir det dog bare med forventningen.

Kanskje man må se filmen flere ganger for å forstå den. Til tross for at handlingsforløpet er paranoid nok til å holde spenningen oppe, blir den også såpass forvirrende at man faktisk ikke får lyst til å vite mer. Man sitter ikke igjen med spørsmål, bare med frasen «dette stemmer jo ikke».

Noomi Rapace, kjent fra Millennium-trilogien, gjør dog en enestående innsats som en stadig mer paranoid mor, og fortvilelsen hun bærer på er nærmest til å ta og føle på. Kristoffer Joner har som Helge for en gangs skyld ikke en «bad guy»-rolle, og det kler ham godt.

Det jeg trodde skulle bli «pute foran ansiktet»-skummelt, blir til en trist historie om en kvinnes sorg, og således en fin tankevekker. Dessverre føles det som om noe er utelatt underveis, og det trekker ned.