Om mektige, av mektige

I «Maktens menn» har Hollywoods mektigste gått sammen for å lage film om politikkens mektigste. Det er ingen dum idé. Ryan Gosling rider igjen, denne gangen deler han hovedrollen med ingen ringere enn ringreven selv, George Clooney. Det er sex, det er svik, og det er skittent spill. Det er skikkelig underholdende.

Guvernør Mike Morris (Clooney) kjemper om å bli demokratenes presidentkandidat. Filmen kretser rundt staben hans i denne prosessen, med valgkampleder Paul Zara (Philip Seymour Hoffman) og pressetalsmann Stephen Meyers (Gosling) i front.

Morris uten Meyers er ingenting. Det fremgår at sistnevnte gir guvernøren hans taler, hans idéer og hans intelligens. Klisjéfylt nok er det historien om at de mektige ikke hadde vært der de er uten menneskene de har i ryggen, og om at personlig integritet ofte må vike på vei mot målet. Intet sjokk. Likevel er historien en velformidlet påminnelse om dette. Filmen er blitt hyllet for å være brennende aktuell, men viktigere er det at den tar opp evigaktuelle tema hva politikk og maktspill angår.

Filmens originaltittel spiller nettopp på det historiske og tidløse aspektet ved filmen. «The Ides of March» er den engelske betegnelsen på Idus martiae, den femtende dagen i mars, ifølge den romerske kalenderen. Det var på denne dagen i år 44. f. Kr. at Julius Cæsar ble drept av en konspirasjonsgruppe, ledet av Brutus, hans allierte og gode venn gjennom lang tid. Koblingen til historien om Meyers, som idoliserer Morris helt til han får kjennskap til hans seriøse svin på skogen, er åpenbar. At personlige krumspring kan få fatale konsekvenser for en valgkamp, og derfor et helt folk, er en urovekkende tanke, men i politikkens verden er ikke veien fra lojalitet til svik og hevn lang.