På sporet av det tapte liv

Den tyske konkurransesvømmeren Maria (Jessica Schwarz) er på vei til Chile, men en mellomlanding i Buenos Aires setter en stopper for reisen. Her vekker en spansk vuggesang opp et sovende minne i henne, og ukjent språk til tross fullfører Maria sangen. Oppskaket avbryter hun turen og blir værende i Buenos Aires. Ikke lenge etter dukker faren (Michael Gwisdek) opp på hotellet hennes med en tilståelse som skal snu mer enn bare en reise på hodet: De tre første årene i sitt liv bodde Maria i Buenos Aires, under det militære diktaturet på slutten av 70-tallet. Da foreldrene ble bortført, ble hun adoptert og tatt med til Tyskland.

Ettersom retrospektiv teknikk gjør at Marias egentlige identitet tidlig blir avslørt, frykter jeg et lite øyeblikk at resten av filmen skal bestå i en tårevåt «Tore på sporet»-jakt etter familien. Det er imidlertid langt fra noe melodrama som videre utspilles. Snarere er det en nærmest følelsesløs oppklaring av tvilsomme fortids utrettelser som finner sted. Gjennom en fengslende fortelling blandes uanstrengt et historisk bakteppe med tema som familie, identitet og tilgivelse: Mens Maria straks begynner å grave etter røttene sine, står faren apatisk og ser på, i frykt for å miste henne. Det viser seg at han har grunn til å frykte, for blant all gjensynsglede som oppstår hos Marias biologiske familie, ulmer det også et sinne til de menneskene som «stjal» henne fra dem. Filmen balanserer således fint mellom politiske og personlige aspekter.

En skulle kanskje tro at den omfattende oppklaringen gjorde det vanskelig å utrette så mye annet for svømmeren. Dengang ei, en lokal elsker plukker hun opp på sin vei. Ganske kult, ganske kaldt. Sex-scenen mellom dem, hvor en kun i små lysglimt kan se en naken Maria, står som et prakteksempel på det sensitive kameraarbeidet som serveres hele filmen gjennom.