Realisme à la 2011

Melankoli: En dyp form for depresjon kjennetegnet ved tap av interesse for eller glede ved de fleste eller alle aktiviteter, manglende evne til å kunne reagere med positive følelser selv når det skjer noe hyggelig (...) (kilde: Store norske leksikon).

Hva vil du med livet ditt? Anders, en intelligent ung mann som har alle forutsetninger for å leve et såkalt lykkelig liv har ikke svaret på dette spørsmålet. Mens kompisgjengen han festet med gradvis har beveget seg over i det livet som forventes av en —fyll inn det som passer — tok livet til Anders en annen dreining. Han ble heroinmisbruker. De siste åtte månedene har han oppholdt seg på en avrusningsklinikk i Oslo, hvor han har holdt seg nykter. Mange ville betegnet dette som på bedringens vei, men ikke Anders. Anders er deprimert, han har manglende evne til å kunne reagere med positive følelser når det skjer noe hyggelig. Dessuten, minner bestekameraten ham på, bare dumme mennesker er lykkelige.

Anders sin melankoli er ikke unik, det regissør Joachim Trier belyser gjennom portretteringen er en samfunntendens. Uten å være moraliserende behandler Trier ulike tematikker, som at Norge er verdens beste land å bo i, men også landet med de høyeste selvmordstatistikkene. I stedet gjør han filmen til et ærlig, estetisk portrett av en mann, en by og en tid. Og Trier kjenner denne tiden, byen og typen til fingerspissene. Derfor har han gjort modige valg når han har håndplukket de perfekte skuespillerne til rollene. Bortsett fra hovedrolleinnehaver Anders Danielsen Lie er det stort sett skuespillere ukjent for norske kinogjengere vi har med å gjøre, og det er vel unødvendig å påpeke hvor sultefôret vi er på det.

Det er ikke noen lykkelig slutt Trier serverer oss i «Oslo, 31.august». Likevel er det vanskelig å ikke gå fra kinosalen med lettet hjerte over at noe har skjedd i norsk film. Dette er «Den Unge Werthers lidelser» for et nytt århundre og Ibsens realisme for en ny generasjon. Dette er Oslo, dette er livet, dette er oss.