Spinnvill svenskehandel

Å bli funnet som eneste overlevende i en totalrasert, luguber strippebule rett over svenskegrensen, med syv lik strødd rundt deg, kan fort lede til en del spørsmål. For Oscar Svendsen er det ikke gjort i en håndvending å forklare hvorfor han herjet og blodig står med en avsaget hagle midt mellom et rikt utvalg oppblåsbare dukker, og et nesten like rikt utvalg lik. Politietterforkeren har vanskelig for å tro på at det hele skyldes tolv rette i tipping.

Tidligere i år kom oppfølgeren til «Hangover», og her er altså tilsynelatende den norske versjonen kommet hakk i hæl. Det er en særs vellykket affære. I ekte oppklare-alt-det-usannsynlige-som-har-skjedd-stil, begynner filmen der moroa sluttet, altså i en blodig strippeklubb.

Vekslingen mellom spennende actionscener som får deg (meg) til å holde hånden foran øyne og bare se såpass at man bare så vidt kan skimte spikerpistolen, blodet, gørret eller øksen, før man i neste øyeblikk ler så man griner. Småbylivet ved svenskegrensen danner et perfekt bakteppe til denne elleville festen av en komedie. Typene er akkurat passe karikerte, og de krysser grensen til troverdighet like hyppig og optimistisk som de ivrigste svenskehandlerne. Den parodiske fremstillingen av kriminelle gutter i verna bedrift er både underholdende, skremmende og til tider litt sjarmerende.

Det er en ellevill, høyst usannsynlig, men veldig underholdende jakt på forklaringen som fører til den ene komplikasjonen etter den andre. Regissør Martens ser ut til å ha fulgt tilnærmet den samme oppskriften som «Hangover»-filmene baserer seg på. Det er det usannsynlige, hysteriske og dramatiske som gjør disse filmene underholdene, og med et norkst særpreg, som blant annet innebærer at SUV-er er byttet ut med en sliten Volvo, at digge damer er oppblåsbare og henger i taket, og at SWAT-teamet erstattes av en jovial politimann som drømmer om Syden.