Steinhard realisme

En mann er fanget under en stein, helt alene i ødemarken, i mer enn fem dager. Hvordan tar man dette fra en sann historie og gjør det til en interessant film?

Først og fremst får man Danny Boyle med på laget. Den kritikerroste regissøren står bak suksesser som «Trainspotting», «28 Days Later», «Sunshine» og «Slumdog Millionaire». Neste punkt blir å finne en interessant skuespiller til å spille fastklemte Aron Ralston. Også her fant man gull, representert ved James Franco («Spider-Man»).

Sammen har Boyle og Franco mer eller mindre på egen hånd gjort noe som kunne vært en ålreit episode av Animal Planets serie «I Shouldn't Be Alive» til en film som har blitt nominert til Oscar for beste film. I tillegg bør et særdeles bra soundtrack få ros.

«127 Hours» kan lett føres inn i samme sjanger som «Cast Away». En mann er ensom og forlatt, og vi får se hvilken innvirkning dette har på kropp og psyke. Franco slipper, i motsetning til Tom Hanks' rollefigur, å snakke med en volleyball, han har nemlig tatt med seg videokameraet. Vi får se opptak, visstnok basert på de opptakene Ralston i virkeligheten gjorde da han var fanget, men også hva som skjer utenom disse. Noe føles dog litt overdrevet, og man kan sette spørsmålstegn ved hvor nær realiteten man egentlig er.

Franco imponerer uansett stort, og publikum får virkelig en ærlig medfølelse med fyren. Ralston går fra munter og faktaorientert til depressiv og hallusinerende, og vi har intet annet valg enn å følge utviklingen. Det er en skrekkelig ferd å følge med på. Scenen hvor han frigjør seg, i et siste, desperat forsøk på å komme tilbake til dem han har tatt farvel med gjennom videokameraet, er så ekkel og realistisk som den må være.

Til tider kan filmen, naturlig nok, være noe ensformig, men Boyle og Franco har gjort en formidabel innsats med å fremstille et dypdykk i menneskets psyke i ekstremsituasjoner, og fortjener mye ros for det.