Sving din hammer

Først og fremst, angående norrøn mytologi – denne filmen er basert på en tegneserie som er basert på den gamle skandinaviske gudetroen. Mange friheter er tatt. Når det er sagt, er «Thor» en meget fin film når den ses på de premissene den blir servert. Den finner sted i samme Marvel-univers som resten av Avengers-filmene som har kommet og kommer, blant annet «The Incredible Hulk», «Captain America» og «Iron Man», og det blir interessant når alle disse til slutt skal flettes sammen.

I «Thor» møter vi Chris Hemsworth i hovedrollen. Han prøver å vise seg som en god kriger og verdig konge for sin far, Odin (Anthony Hopkins), men ender opp med å bli forvist fra guderiket Asgard og ned til jorden. Bror Loki, utsøkt spilt av Tom Hiddleston, er antagonisten som viser seg å stå bak Thors problemer. Selv om dette er en actionfilm, har regissør Branagh gjort en god jobb med familiekonfliktene far/sønner og bror/bror, men like vellykket er dessverre ikke kjærlighetshistorien mellom gud og menneske. Nede på jorden møter nemlig Thor en forsker ved navn Jane Foster (Natalie Portman), og det tar ikke lang tid før hun er forelsket i denne rare hunken, og selvsagt får hun ham raskt til å endre sin personlighet til det bedre. Dette blir litt simpelt løst.

Actionscenene er bra (selv om man savner det store slaget), og visuelt sett er «Thor» en nydelig film, med vakre kostymer og meget godt løst kameraarbeid. Litt er likevel gått tapt i forholdet mellom det overnaturlige og det jordlige. Alle andre filmer i Avengers-serien er basert på den virkelige verden, med gale forskere, uheldige militæreksperiment og megalomane milliardærgalninger som tenningspunkt. I denne filmen må vi foreta et større hopp ut i det usannsynlige og inkludere gudeverdenen. Dette fører da også til at avstanden mellom det som skjer på jorden og det som skjer i andre verdener blir stor, og til tider vanskelig å kombinere. Som underholdning er likevel «Thor» toppklasse.