Velbalansert (melo)drama

Grunnen til at jeg så denne filmen i utgangspunktet er fordi mamma har mast på meg i over et år om å lese boken den bygger på (det har nærmest blitt en styrkeprøve å komme hjem og innrømme at «nei, jeg har ikke lest den enda»), så jeg følte meg nærmest pliktig til å se den nå. Da er det sagt.

«Saras nøkkel» tar seeren med inn i to historier. Den ene omhandler den jødiske jenten Sara Starzynskis opplevelser under og etter den franske jødearrestasjonen Vel' d'Hiv i 1942. Det franske politiet kommer for å arrestere Saras familie, en episode som får uante konsekvenser og som vil påvirke henne resten av livet. Den amerikanske journalisten Julia Jarmond (Kristin Scott Thomas) lever i 2009 og finner gjennom research til en artikkel i sammenheng med sekstiårsmarkeringen av Vel' d'Hiv at hennes eget liv henger sammen med Saras neddyssede familiehistorie. I tillegg har Julia ekteskapsproblemer, en uønsket graviditet og et vanskelig valg å håndtere. Det er med andre ord nok av konflikter for filmskaperne å ta tak i.

Saras historie er gripende og fengende, og Mélusine Mayance gjør en strålende jobb som jenten med forferdelige hendelser hengende over seg. Det er nettopp i noen av hennes dramatiske scener jeg kan få klump i halsen eller gåsehud, og ikke i dem med filmens hovedperson, Julia. Sistnevntes konflikter kan til tider virke trivielle sammenlignet med Saras, og behandlingen av temaene ekteskap og graviditet blir for overfladisk. Samtidig er Julia litt for «good-girl-aktig» for min smak, mens mannen hennes blir en for patetisk, «hverdagslig bad-guy». Til tross for dette gir filmen en utrolig god beskrivelse av denne sorte dagen i Frankrikes historie, og det er en spennende måte å behandle temaer som samvittighet, historie og menneskelige relasjoner på. Det er i grenseland til å bli for mye av det vonde (les: emosjonelle), men det fungerer akkurat – og dermed ypperlig.

Og mamma, jeg skal lese boken. Jeg lover.