Vi må slå opp

Jeg har alltid elsket Jack Black. Han er morsom, spiller gitar og har så animerte øyenbryn at til og med Jack Nicholson må se langt etter dem. Alle ingredienser som er kjærlighet liv laga. Derfor gjør det ekstra vondt å se at han har kommet med en ufattelig dårlig film. Jeg tar det personlig.

Denne gangen tar Black på seg rollen som Gulliver i enda en filmatisering av Jonathan Swifts litterære klassiker «Gullivers reiser». I utgangspunktet har filmen flere forutsetninger for å bli underholdende. Idéen er kanskje ikke revolusjonerende, men temaet gir muligheter for ny moro med en gammel historie. Skuespillerne er heller ikke å kimse av. Her er både Golden Globe–vinner Emily Blunt, sympatiske Jason Segel fra «How I Met Your Mother» og Amanda Peet, som vi alle husker fra den kortliva serien «Jack and Jill», hvor hele greia gikk ut på at det var hun som het Jack. 90-tallet, altså.

Men, til tross for flere lovende kvaliteter, blir «Gullivers reiser» kun et fuktig bremsespor i filmhistoriens store, hvite truse. Historien er tynnere enn toppblogger Linnéa Myhres midje, humoren er ikke–eksisterende og Black gjør sitt livs mest adekvate prestasjon. Filmen skifter mellom å være ulidelig kjedelig og grusomt klein, og å putte «Gullivers reiser» under sjangeren «komedie» blir dermed tidenes største overdrivelse. Iblant glimter filmen til, og Blacks fordums storhet skinner igjennom. Likevel er det for langt mellom perlene, og resultatet blir to timer av mitt liv jeg aldri vil få tilbake.

Jeg får lyst til å grine, for i utgangspunktet elsker jeg denne mannen. Men Jesus, hvor mye tror egentlig Black at min udødelige kjærlighet kan bære? Skal mitt hjerte tåle at han får truserøsk av en robot? At han bryter ut i spontan dans i mangel på en bedre punchline? At han insisterer på alltid å spille den samme stakkarslige, klassisk rock–diggende, personlig hygiene–struntende guttemannen med et hjerte av gull?

Nei. Nok nå. Jack Black: Det er slutt.