Intet nytt fra tidsskriftfronten

Jørgen Magnus Sejersted, førsteamanuensis i nordisk ved UiB, savner mer selvstendig studentarbeid i tidsskriftene.

– Det er for lite overraskende vinkling, fagkritikk og faglig impulsivitet i tidsskriftene. Det er mye bra her, men det blir litt uspennende, mener han.

Samtidig understreker Sejersted at det er givende lesning.

– Det er artig populærvitenskap. Tidsskriftene har ulike kvaliteter, men de er velproduserte og fremstår som gode øvingsarenaer. Jevnt over er jeg mildt positivt imponert, sier førsteamanuensisen.

– Hvem kom best ut i vurderingen?

– RISS og Injuria. Jeg liker Prosopopeia godt også, men det som svekket resultatet var at jeg savnet studentenes deltagelse, forklarer Sejersted.

Uenig i kritikk

– Det var langt færre studenter i dette nummeret enn det vi pleier, og mye av årsaken var nok at det var et krevende tema, forklarer Ole Skogseide, redaktør i Prosopopeia.

Han mener likevel ikke Sejersteds kritikk er treffende for deres tidsskrift.

– Jeg er uenig i dommen om vinkling, fagkritikk og faglig impulsivitet. Målsetningen vår er å åpne for kritiske stemmer og det føler jeg at vi klarer, mener Skogseide.

Fredag 25. februar var det slippfest for det nyeste nummeret av det Prosopopeia. Nå er det 18 år siden den første utgaven.

– Målsetningen da det startet var at det skulle være hakket mer radikalt enn de etablerte tidsskriftene, det skulle være debattskapende. I dag gjelder dette fortsatt, men det er også viktig at vi skal være en prøvearena, forklarer Eirik Matthiesen, den andre redaktøren i Prosopopeia.

– Kunne våget mer

Til tross for målsetningen om å være radikale, føler Matthiesen at dette kunne vært fulgt opp bedre.

– Vi har sannsynligvis ikke utløst de største debattene. Det er helt klart at vi kunne våget mer, men det er vanskelig å holde en vitenskapelig standard samtidig som en skal si noe radikalt, sier Prosopopeia-redaktøren.

Han mener det er flere ting som generelt kjennetegner et godt studenttidsskrift.

– Godt innhold og akademisk kvalitet. Det bør også reflektere i idé og tenkemåte at studenter er med, og ikke bare etablerte skribenter, forklarer Matthiesen.

Også Skogseide mener studentdeltagelsen er viktig.

– Vi skal være en arena også for de som har mindre erfaring og kombinere det med en dialog med de vitenskapelig ansatte, forklarer han.

Vurdering:

Ære være alle studenter som har interesse for og tar seg tid til å arbeide frem et studenttidsskrift. Skal man kritisere slikt arbeid, må det være med forbehold om at dette i seg selv er prisverdig innsats, nyttig for faget, for miljøet, for den enkelte skribent.

Man trenger ikke være så gammel for å huske stensilerte studentblekker og instituttaviser med blekkflekker, rettemerker etter skrivemaskin og elendig billedkvalitet. Den tiden er over nå. Her er det flust av glanset papir og fargetrykk. Innholdet kan imidlertid ikke teknologien hjelpe til med. De fleste av disse studenttidsskriftene sementerer nok det bildet man ofte finner av den moderne studenten; positiv og grei, men faglig konform og middels engasjert med velutviklet sans for fester, trender og utenlandsreiser. Det er kan hende meningsløst å måle dagens studenter opp mot mytene om de radikale og engasjerte opprørere fra 70-tallet. Likevel kunne man ønske seg noe friskere fagkritikk fra dagens studenter.

Jørgen Magnus Sejersted, førsteamanuensis i nordisk ved UiB

Kula Kula. November 2010.

Innhold: Innholdet er som man vil vente i et studenttidsskrift, bladet drøfter forhold ved instituttet, presenterer nylig avsluttede masterprosjekter og intervjuer lærere. Interessant å lese også for folk utenfra; det ser ut til at sosialantropologene koser seg med faget sitt. Fagkritikk er så godt som fraværende.

Språk og form: Lettfattelig og lite korrekturfeil. Tradisjonell layout uten interesse for eksperiment. Mange små firkantbilder av blide mennesker. Litt påfallende at det ikke er nummer eller årgang på forsiden, og heller ikke en skikkelig kolofonside eller innholdsoversikt. Slik sett den redaksjonsmessig minst ambisiøse utgivelsen i utvalget. Savner iblant de gode ingressene, noe som ofte er en utfordring for en redaksjon.

Helhet: Upretensiøst og positivt, vanskelig å ikke bli sjarmert. Vitner om engasjement og glede ved faget, men kan ikke sies å være utfordrende, provoserende eller eksperimentelt i form eller innhold.

Atrium. 4/2010.

Innhold: Litt overraskende fremstår dette som noe i retning av et livsstilsmagasin med vekt på reiser, trend, musikk og fritid. Riktignok er det pliktskyldigst enkelte HF-relaterte saker, men om man forventer at dette magasinet skulle gjenspeile et dypt engasjement for det man tradisjonelt forbinder med historiske, filosofiske, estetiske eller kort sagt humanistiske spørsmål, blir man nok litt skuffet, dessverre. Dette blir for mye av – riktignok talentfulle – skriveøvelser.

Språk og form: Ikke noe å si på skriveferdighetene til medarbeiderne som jevnt over fører en lett penn i litt personlig stil. Kan bikke over i overfladiske skriveøvinger. Proff layout med kreative ambisjoner som likevel ikke makter å overraske. Bladet er preget av en form for traust estetisisme som mer minner om sjangerøvelser enn om bevisst egenart.

Helhet: Selv om man ser at det er flinke folk som lager dette tidsskriftet, kan jeg ikke unngå å bli litt matt på vegne av humanioras egenart. Her er det åpenbart et potensiale som kunne blitt brukt langt mer konstruktivt.

Katarsis. 3/2010.

Innhold: Fritid er tema for dette nummeret, uten at det derfor skiller seg nevneverdig ut i forhold til flere av de andre i bunken. Tidsskriftet har dog et visst faglig perspektiv på fritidsaktivitet og tidsbruk. Nettopp det gjennomført faglige blikket på fritidstematikken og den lett populariserte formen hever bladet.

Språk og form: Også her en form for ambisiøs subjektiv skrivestil i nyjournalistisk ånd. Det fungerer greit. Formmessig er det enkelte kreative innslag i tillegg til tallrike bilder av tilfredse studenter i henslengte positurer. Livet er deilig på psykologi.

Helhet: Seriøs og velfungerende fagformidling, men føyer seg også inn i rekken av tilsynelatende tidstypiske studentproduksjoner uten særlig nerve.

Prosopopeia. 4/2010.

Innhold: Dette er et nokså stramt redigert temanummer om filosofi og litteratur. Skiller seg ut ved at stoffet ikke skrevet av studenter, men av stipendiater og etablerte akademikere. Dermed får man et faglig seriøst innhold, men hvor er studentene?

Språk og form: Normal akademisk prosa i litteraturvitenskapelig sjargong. Tungt og i sine beste øyeblikk vakkert. Sober formgiving med mye tekst og lite illustrasjoner demonstrerer at litteraturviterstudentene mener alvor.

Helhet: Tidsskriftet er seriøst og kompromissløst faglig, men det ser ut til at studentene denne gangen datt av på veien. Når man derimot lykkes med å få med ambisiøse studentarbeider i slike rammer, har denne typen tidsskrift en viktig rekrutteringsfunksjon.

Reform. 1/2010.

Innhold: Kjente ikke til at Arne Hjeltnes er Høyre-mann, ellers vil vel verken tilhengere eller motstandere finne særlig mye nytt her. Studenttidsskriftet er preget av de generelle svakhetene ved den politiske retorikken i Norge; det blir for forutsigbart og klisjéfylt. Hadde man en lønnlig forventning om å møte en mer intellektuell politisk skrivemåte blant studentene, blir det litt nedtur.

Språk og form: Politisk engasjement er bra, men det blir ikke alltid engasjert sakprosa ut av det. Dette er øvelser i politisk retorikk som er ment for menigheten. Formmessig ser det hele greit og tidsriktig ut.

Helhet: For mye brosjyrepreg. Greit nok på sine premisser, men løftet uteblir.

Riss. 2/2010.

Innhold: Innholdsrikt med lange og interessante fagartikler. Vil være et populærvitenskapelig organ, og får det til. Arkeologi er givende for alle. Blanding av studenter og mer etablerte krefter i faget. Kan imidlertid ikke se at denne blandingen i seg selv tilfører dynamikk.

Språk og form: Det eneste i utvalget med påfallende svak korrektur, det er litt skjemmende. Kan også jobbe litt med formgivingen, enkelte steder alt for trangt, andre steder store hvite flater.

Helhet: Sympatisk utgivelse som mange vil ha glede av, men heller ikke her finner man originalitet eller nerve.

Injuria. 6/2010.

Innhold: Mye og variert stoff. Gjennomgående faglige perspektiver, og man får inntrykk av at juristene har et levende studiemiljø på Dragefjellet.

Språk og form: Ingen forsøk på eksperimenterende stil eller kreativ skriving. Effektivt og greit språklig, selv om korrekturleserne kan jobbe litt med orddelingsregler. Nokså enkel formgiving som gir skoleavisassosiasjoner. De mange reklamene overtrumfer formgivingen av det redaksjonelle stoffet.

Helhet: Ser ut som et velfungerende studentorgan på sine premisser. Ikke kritikk eller sosialt engasjement, men bred faglig interesse.