– Jeg fikk skikkelig gangsperr etter den første koreografitimen – det var syv timer med dansing, sier Marte Heimdal Leirvåg.

Hun og Joel Armelius synger begge i Kor Vest som del av den Nye Operas produksjon av Chabriers komiske opera, «L’Étoile». Til vanlig studerer de henholdsvis sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen og energiteknologiingeniør på Høgskolen i Bergen.

– Det er mye hopping, spretting, dansing – og synging. Det er ikke lett, skal jeg si deg. Du må liksom velge mellom å puste og å synge, forklarer Armelius.

Koreografen kommer visstnok rett fra Broadway, og dagspressen gjør stort nummer av at resultatet er flimrende can-can i parisisk stil.

Livet blant stjernene

Både Armelius og Heimdal Leirvåg er erfarne operakorister, i alle fall til førsteårsstudenter å være. Bare totalt seks ikke-profesjonelle får synge i koret, og de føler begge to de blir tatt veldig på alvor.

– Flere av solistene er store stjerner av internasjonalt format. Men de er ikke arrogante, bare veldig hyggelige og morsomme, sier Heimdal Leirvåg.

Ingen primadonnanykker fra hovedrollen, kong Ouf, selveste Jean-Paul Fouchecourt? Ingen pinlige scener bak scenen? Er dette sannheten om den myteomspunne, harde operaverdenen?

– Det er hardt arbeid, og lange dager med mye øving. Det er bra vi også er noen uprofesjonelle, for ellers hadde koreografene kritisere enkeltkorister direkte mens vi øver. Nå må de være mildere i tonen, sier Armelius.

At oppsetningen er tidkrevende, legger koristene ikke skjul på.

– Det er nesten en fulltidsjobb. De siste ukene har ikke vært annet enn opera og skole. Jeg har smuglest SAMPOL110 i garderoben, for å si det sånn, sier Heimdal Leirvåg.

De har i tillegg stående instruks om avslapning mellom forestillingene.

– Og vi har ordre om å hvile mellom all øvingen. Det er skikkelig plagsomt å være stille på fritiden, men ellers mister vi stemmen, forklarer Armelius.

En utradisjonell opera

– Premieren gikk veldig bra, det er den beste forestillingen vi har hatt så langt. Publikum klappet mye og lo på alle de riktige stedene, sier Heimdal Leirvåg.

Likevel har ikke alt gått på skinner for koret i oppladningen til premieren.

– Generalprøven var for masse åttendeklassinger. De virket mer forvirret. All sang er på fransk, og opera kan ofte være en vanskelig tilgjengelig genre, antakelig mest for spesielt interesserte, sier Armelius.

– Men dette er en veldig utradisjonell opera, sier Heimdal Leirvåg, og utløser ivrig nikking fra Armelius.

– Jeg synes handlingen er så gøy, det er så mange absurde ting som skjer hele tiden. Jeg hadde seks studievenner i salen på premieren, og alle ble helt revet med. «L'Étoile» er en opera for alle.

– Så hva minner egentlig «L'Étoile» om?

– Aner ikke – kanskje mer musikal enn opera? Moulin Rouge, spør Heimdal Leirvåg.

En ukjent stjerne

Emmanuel Chabrier er i dag nesten utelukkende kjent for «L'Étoile», «Stjernen», operetten som den Nye Opera setter opp i Grieghallen denne uken.

– Jeg tenker på Chabrier som en liten Donald Duck. Det kom veldig ofte ting i veien for ham. Fikk han først suksess med en opera, brente gjerne operahuset ned tre dager senere, forteller kunsthistorieprofessor Gunnar Danbolt.

Chabrier var jurist og jobbet i det franske innenriksdepartementet samtidig som han skrev til dels svært kompleks musikk.

– Han hadde stor bekjentskapskrets, og kjente alle de store impresjonistiske malerne. Men det var bare i svært moden alder komponisten våget å satse på å leve av musikken alene.

«L'Étoile» er en lettbent forviklingskomedie om den blodtørstige enevoldskongen Ouf, en vakker prinsesse, en sindig hoffastrolog og kramkaren Lazuli.

– Det er ikke mange operetter med innhold som kan sies å være særlig lødige. «L'Étoile» oppføres ikke fordi handlingen er dypsindig, men fordi musikken er ganske god, sier Danbolt.