Å gi seg mens leken er god

Nigel Kennedy har stått på scenen i to og en halv time, og salen har gått fra full til halvtom, og størstedelen av det gjenværende publikum begynner å se veldig slitne ut. En slik avslutning på denne konserten er beklagelig, for det meste som kom fra scenen var underholdende. Da er det trist at det folk flest vil snakke om i etterkant er at konserten ble for langvarig.

Tidligere på kvelden: Tjuefem minutter etter oppsatt konsertstart kommer Nigel Kennedy og hans bandfrender på scenen. «Life is fucking great», utbryter Nigel og går raskt inn for å få publikum til å føle seg like bra som han selv tydeligvis gjør. Gjennom hele showet har Kennedy god kontakt med publikum, og det merkes at han nyter å være på en scene. Åpningen med «Third Stone from the Sun», en av kun syv låter som ble fremført, setter en god stemning i salen, og viser at det er eksperimenteringen som står i høysetet på Ole Bull Scene denne kvelden.

Prosjektet er nemlig at Kennedy og bandet hans bruker Jimi Hendrix' sanger som inspirasjon for sitt eget show. Dette er langt unna et cover-band, noe som blir veldig klart når Nigel drar frem sin elektriske fiolin, og gjennomsnittlig varighet per låt er tyve minutter. Hovedartistens samspillere er meget sterke musikere, og spesielt gitarist Doug Boyle viser at han ikke gjør skam på Hendrix' arv.

Gruppen, som også inneholder trommer, bass, orgel og imponerende Z Star på vokal, har en god dynamikk, selv om det også finnes noen kjedelige og intetsigende partier i det improvisasjonsdrevne showet. Vi får høre tolkninger av blant annet «Little Wing», «Purple Haze» og «Fire», i tillegg til at Kennedy gir litt oppmerksomhet til Bergens mest kjente artist, Edvard Grieg. Som ekstranummer varter de opp med litt unødvendige og veldig langdryge «1983 (A merman I should turn to be)» og litt herlig jazz helt til slutt.

Også utenfor scenen ble det gjort imponerende saker. Publikum var tydeligvis kommet for å nyte musikken, og småpratingen man hører så mye av på andre konserter var ikke-eksisterende på Ole Bull Scene. Også lydteknikerne hadde gjort en god jobb, og om dette arbeidet opprettholdes på resten av festivalen, kan dette bli veldig bra.

Bergenfest er en ideell mulighet til å se band man ikke har veldig god kjennskap til, og få en ny favorittartist. Det blir nok ikke Nigel Kennedy for min del, men det var absolutt et meget bra show. Men mot slutten merket jeg at jeg, som flere av de som var igjen i lokalet, stadig oftere så på klokken og lurte på om det var lenge igjen. Da er det noe som dessverre har gått litt feil.