Da Grieg møtte Robyn

Djævlen stå i alt, som minder! 
Djævlen stå i alle kvinder, 
uden en-! 

Peer Gynt, akt 2, scene 1

Sist jeg så Robyn var på Roskilde. En uke i ørkenen. Jeg hatet det. Hatet den sure lukten av urin som fant veien til neseborene mine hvor enn jeg gikk, hatet støvet som la seg som maling på beina. Jeg hatet ølen som ble tam og varm, jeg hatet at folk pisset (ja, pisset. På festival heter det piss) på teltet mitt. Jeg hatet alle som kledde seg ut, som om en uke på festival ikledd et batmankostyme kunne redde dem fra hverdagen de må vende tilbake til.

Hatet har i de aller fleste tilfeller en motvekt, noe som jevner det, så kropp og sjel kan være i vater. På Roskilde er det musikken. Sol, øl fra tappetårn (altså kaldt), gode venner, lite klær og musikk. 

Rusen som legger seg som et teppe, en tåke, over et ellers fornuftig hode. Åh, rusen! For hver utvannede øl, rusen. Den finner sin vei ut, gjennom blodårene, kryper, sniker seg ut i kroppen, først hodet, jeg tenker usammenhengende, deilige tanker. Så kroppen. Armene, jeg blir selvbevisst, beina som ikke alltid lystrer. 

Da Robyn spilte på Roskilde, danset vi. 

Peer Gynt-salen er fylt til randen. Gjennomsnittsalderen ligger rundt 20 år, og et raskt og unøyaktig overblikk tilsier at omtrent 80 prosent av de oppmøtte er jenter. Oppvarmingsbandet går på, en britisk jente med en fyr som hamrer løs på en Mac i bakgrunnen. Hun høres ut som en krysning av La Roux, Lykke Li og Robyn, og mye annet vi har hørt før. De spiller 5-6 sanger, og går av scenen. Publikum nærmer seg ekstatisk, forventningene er skyhøye og det klappes og synges. Bare synd at det skal ta godt over en time før Robyn finner det for godt å dukke opp på scenen. De siste femten minuttene før den svenske popkometen entret scenen, var klappingen og syngingen gått over til piping og buing, et mytteri lå i luften. 

Klokken er 23.12. Første sang blir «Time Machine», etterfulgt av «Fembot». (Her kunne det vært på sin plass med litt ironisering over at første sang er «Time Machine», når publikum piper av utålmodighet, men det er kanskje ikke nødvendig). Til tross for en veldig energi på scenen, og et generelt tiltalende vesen, er det noe som ikke stemmer. Det er nok ikke Robyn selv det går på, men heller lyden, som ikke yter Robyns dansbare, gladelektroniske musikk rettferdighet. 

Damen selv er en virvelvind på scenen. Hun danser vilt, og i det epileptiske lyset er det vanskelig å skjelne henne fra de to vindmøllene/viftene de har stående på scenen. 

«Dancing on my own». Hele salen danser og synger, og alle forsinkelser og dårlige oppvarmingsband er glemt. Jeg får akutt tinnitus i det en venn roper inn i øret mitt «Det er som en intim klubbkveld! Med Robyn, liksom!» Jeg tar meg selv i å sammenligne Peer Gynt-salen med en bunkers i Berlin, og danser videre til den til tider ganske syrete musikken. Det funker, folk danser, men det er noe som mangler. Om det er lyden som er for lav, om det er fordi man mistet gnisten av å vente så lenge, om det er fordi majoriteten av publikummet er unge og fulle, er vanskelig å si. Konserten når liksom ikke helt opp. 

Tilbake på Legal ramler det inn med konsertgjengere, og bartenderne pumper ut øl. Det spilles country, utenfor har det begynt å snø. Et snitt senere er jeg på vei hjem, sliten, glad, klar for sommer, ørken, varm øl, festival, park, Bergen og en strømpebuksefri verden. 

Hvor udgangspunktet er galest, 
blir tidt resultatet orginalest. 

Peer Gynt, akt 4, scene 9