Dynamisk duo

Verftet sydet, kokte, og regelrett pulserte på fredag kveld. Regn ute, jazz inne, og ivrige konsertgjengere i Georgernes Verft på Nordnes. Få minutter på ti var Verftets smale ganger og mange korridorer blokkert av publikummere på vei inn til Røkeriet for å få med seg kveldens trekkplaster: Jarle Bernhoft. Mange måtte imidlertid finne seg i å aldri komme lenger enn til køen, da konsertlokalet var smekkfullt og særs få av tilskuerne gikk ut igjen av salen når de først hadde fått foten innenfor dørene.

Undertegnede var likevel en av disse få som forlot den talentfulle Bernhofts oppvisning etter et par låter. Ikke fordi det var dårlig – mannen er jo en av Norges klart dyktigste mannlige vokalister – men fordi det ikke er gøy å være i Røkeriet om man står på bakerste rad. Etter å ha fulgt konserten overført via en stormskjerm klistret opp på (den å, så sjarmerende, men dessverre litt irriterende) verftspipa midt i lokalet, syntes det mer fristende å evakuere inn til nabolokalet. Noe av poenget med en konsertopplevelse er jo at det skal kjennes live, og det er vanskelig å føle via storskjerm. Man er jo på festival, og ikke på YouTube.

Derfor: til Cinemateket! På denne intime, lille scenen holdt vokalist Maria Skranes og Marte Maaland Eberson på tangenter en mesterlig oppvisning for en fullsatt sal. Om Jarle Bernhoft regnes som en av de beste mannlige vokalistene i landet, er Maria Skranes nok en av våre beste kvinnelige. Med en styrke og en intensitet på linje med Susanne Sundfør (som jo er landets beste kvinnelige vokalist i dag – om enn først og fremst vokalist, dernest kvinne) trollbinder Skranes publikum, godt hjulpet av duoens andre synthbaserte halvdel. Bandet trengte ikke bekymre seg for at Bernhoft skulle stikke av med alle kveldens publikummere, for i salen fantes det verken ledige seter eller trappetrinn.

Sammen virker de to musikerne totalt uredde når de står på scenen, samtidig som de ustråler en sjarmerende takknemlighet ovenfor publikummet som har møtt opp. Når et par sjeler forlater salen halvveis ut i settet, unnskylder Skranes dem og sier ”De som går nå skal sikkert bare rekke en annen konsert”, før den musikalske oppvisningen fortsetter uforstyrret. Med et imponerende stort lydbilde (tatt i betrakning av at de faktisk kun er to stykker på scenen) har de helt tydelig funnet sitt eget uttrykk: Ebersons tunge synthvegger kombinert med lettere, fengende riff og Skranes’ drømmende vokal forsterket ved diverse loop- og spoleeffekter.Både nytt og gammelt materiale ble presentert, og toppet med hiten ”One Last Try” som siste låt ut før duoen ble klappet inn til ekstranummer.

Det er grunn til å tro at svært få av publikummerne i Cinemateket angret på at de prioriterte Machine Birds fremfor Bernhofts konsert i nabolokalet på fredag. For denne intime og drømmeaktige musikkopplevelsen Machine Birds fremførte for de heldige fremmøtte var noe helt annet enn en konsertopplevelse via storskjerm.