Ekkofestivalen

CASIOKIDS PRESENTERER «SHUFFLE»

Fredag kveld var det duket for åpningen av Ekkofestivalen 2010, og Casiokids' presentasjon av «Shuffle» var det første som sto på plakaten. Forestillingen beskrives som et samarbeidsprosjekt mellom ulike kunstuttrykk, der kjenningene i Casiokids står for det musikalske, mens koreograf og danser Henriette Slorer og hennes kompanjong Sigrid Hirsch Kopperdal sørger for dansen.

Det lille lokalet i tredje etasje var fylt til randen av nysgjerrige publikummere fordelt rundt catwalk-scenen midt i rommet. Ulike gjenstander hang i tråder fra taket; blinkende lyspærer, klesplagg, en koffert, en rockering, en ananas der, en stol her. Innledningsvis ble vi servert improvisert teatralsk dans ved Slorer og Kopperdal, mens Casiokids enda var skjult i kulissene. For hver av gjenstandene Slorer plukket ned og «testet ut» på sin dansekompanjong, fikk vi høre bruddstykker fra en tilsynelatende tilfeldig låt, og på denne måten kom den lovte «Shuffle-effekten» frem.

Etter danseintroen ble sceneteppet heist opp og Casiokids kom til syne. Med ett ble forestillingen litt mer konkret og håndgripelig – vi kunne se musikerne som trakk i trådene, og danserne fremførte en innøvd koreografi imponerende utført på den smale scenen. Symbiosen av dans og musikk så ut til å fenge publikum, selv om det helt sikkert var noen sjeler som hadde forventet et større fokus på Casiokids enn hva vi ble servert. Selv om bandet selv på forhånd poengterte at dette ikke var en vanlig konsert, kan nok dette ha gått over hodet på den gjengse publikummer som har sett «Casiokids» stått skrevet i fet font på Ekkofestivalens plakater. Likevel; både band, dansere og publikum var enige om at det hadde vært en fin og spennende tur.

LO-FI-FNK

En liten time etter «Shuffle» sto svenske Lo-Fi-Fnk på samme scene, klare for å sjarmere Ekko-publikummet. Og sjarmerte gjorde de absolutt. Med fengende, funky dansbar gladpop tok det ikke mange minuttene før tilskuerne danset rundt catwalken i lokalet. Et sceneformat som forøvrig passet perfekt inn i settingen – vokalist og bassist Leonard Drougge og hans medsammensvorne August Hellsing på keyboard og synth danset rundt og og fikk en nær kontakt med publikum. Bebrillede hipstergutter med igjennkneppede olaskjorter og dansende indiejenter med pannelugg og leppestift (ikke et vondt ord om dem, både du og jeg vet at vi alle glir inn i denne kategorien) lot seg rive med til rytmene.

Leonard Drougge og August Hellsing har holdt på helt siden 2001, men deres første album «Boylife» kom ikke før i 2006. Likevel - om bandet ikke er det mest produktive hva studioutgivelser angår, har de i alle fall taket på liveopptredene. Innleide Maja Gödicke på backingvokal og Link Drougge på perkusjon fremsto som naturlige og nødvendige komponenter i bandet. Av og til minte det om svenske Familjen, av og til om norske The New Wine og en sjelden gang også Tôg (kanskje mest på grunn av samspillet mellom mannlig og kvinnelig vokal). Likevel er det noe som gjør at Lo-Fi-Fnk ikke høres ut som noe du har hørt tidligere. Kanskje er det kontrasten mellom den tilsynelatende uskyldige og purunge musikke og bandets selvsikre og erfarne fremtoning. Noe er det i alle fall, og Ekkofestivalen skal ha klapp på skulderen for å ha skjønt det.