En finfin Bergenfest-kveld

Kvelden skulle startet med Los Lonely Boys klokken 1900, men siden den ble utsatt med en time finner jeg meg til rette i uteserveringen på Finnegan's og se Chelsea få to feilaktige mål som gjør at de slår Tottenham. Alt er som vanlig, med andre ord. Etter kampslutt bærer det ned på Rick's, hvor Los Lonely Boys slett ikke er alene, det er faktisk en ganske full sal som møter meg. Her får jeg se at gitarist og bassist deler på vokalansvaret, mens en på flere måter fet trommis styrer beaten i bakkant. Dette er kult. Likevel merker man fort at publikum ikke er helt engasjert, og det kan sannsynligvis tilskrives at vokalistene på scenen er rimelig statiske. Selv når de lar vokalen hvile og kaster seg ut i en forsåvidt fin solo, blir de stående stille bak mikrofonstativet. Det er trist, for det eneste som egentlig mangler for at Los Lonely Boys skal gå fra bra underholdning til fantastisk er at de i større grad inkluderer og utfordrer et publikum som fortsatt er avventende såpass tidlig på kvelden. De er veldig bra på instrumentene, det er bare et par småting som skulle blitt justert litt på, for slik det er nå savnes en viss utstråling. Selv når de inkluderer en medley av verdens mest kjente og beste riff («Billie Jean» av Michael Jackson og «Cocaine» av Eric Clapton) er det uten å invitere publikum til å virkelig nyte det.

I en vakkert oppbygd scene i Grieghallen er det stonerrock som venter, og The Sword er ikke sene med å vise hva de står for. Her er det et sint fyrverkeri fra scenen, og det er instrumentene som står i fokus. Vokalen blir nedprioritert, og det er kanskje like greit. For når den er en del av låten, blir det klart at det er her det mangler noe. I likhet med Los Lonely Boys savner man publikumsfrieriet, og man får inntrykk av at en av gutta har tatt vokalansvar kun fordi noen må gjøre det. Det blir veldig enkelt, og samtidig er det tydelig at vokalisten trives best når han kan ta noen skritt unna mikrofonen og konsentrere seg om gitaren sin. Dette er et problem som slett ikke er sjelden - grupper dannes basert på at de kan spille instrumenter og så glemmer man at det også finnes publikummere som setter pris på en god vokal og frontfigur. Stonerrock-konserten preges ofte av unge menn med langt hår som headbanger mot scenen, men her gikk det aldri forbi nikking-stadiet. Det kan tolkes som at publikum ikke var 100 prosent med på det bandet presenterte. Likevel bæres The Sword frem av en aktiv trommis, og man kan til tider glemme at man betalte hele 69 kroner for 0,4-ølen man står og nipper til. (Man kan si hva man vil om Bergenfest, men særlig drikkevennlig er det ikke.)

Heldigvis finnes det dog også band som vet hvordan man skal behandle et publikum, noe vi får bevis på på samme scene noen timer senere. Cancer Bats har en vokalist som utvilsomt har løst koden, og er gjennom hele konserten veldig aktiv og engasjerende. Man merker også at det da med en gang blir mer respons fra salen, og da blir det med ett en sterkere konsertopplevelse. Det er mer action. Ganske raskt danner det seg en god mosh-pit foran scenen, og dette skaper et større engasjement både hos band og resten av publikum. Både gitar, bass og trommer gjør en bra jobb, men det er vokalisten som gjør at dette er en bedre konsert enn The Sword. Hans utømmelige energi fører til at man bryr seg mer om hva som skjer på scenen. Han har ganske enkelt det mange band av denne typen mangler - scenepresence. Når bandet så slår i gang sin herlige versjon av Beastie Boys sin «Sabotage», er det ikke lenger tvil om at Cancer Bats har gjort jobben sin i Grieghallen. Publikum er for alvor underholdt.

I festivalbaren på Hotel Norge finnes nok et publikumsband - Slim Cessna's Auto Club. Bandet beveger seg i grenseland mellom rock og country, men med både banjo og kontrabass på scenen er det ikke tvil om at de som liker god hestejazz ville likt seg på denne konserten. Dessverre er ethvert publikumsband avhengig av å ha responsive konsertgåere, og de fortjente ganske enkelt en bedre scene enn festivalbaren. Et stillesittende, noe distrahert publikum som virket som om de var mer interessert i å snakke med nabobordet yter ikke et band som SCAC rettferdighet. Men jaggu greide ikke de virkelig gode scenemusikerne å til slutt få med seg en stor gruppe av publikum likevel. Ikke i så stor grad dem som hadde sittet rett foran scenen og kikket hele kvelden, men det var tydeligvis noen spredt om i lokalet som hadde kommet for å la seg forføre av musikken, og disse traff bandet. De festlige vokalistene velger til slutt å forlate scenekanten og flytter seg opp på et bord litt lenger ute i lokalet for å komme nærmere dem som liker musikken. De danser på bordene og får store deler av publikum med seg på allsang. Sterkt gjort i et vanskelig arbeidsklima. Neste gang de kommer til Bergen fortjener SCAC en bedre scenen enn festivalbaren, som for anledningen var pyntet i en stil som lignet et glorete bordell. Gi dem Logen!

I likhet med min Bergenfest-runde fredag var det Londonrockere på Garage som skulle vise seg å bli kveldens høydepunkt. TRC (The Revolution Continues) spiller høy, rask og aggressiv punkmetal. Bandet er utagerende, og når det er mer hopp og sprett oppe på scenen enn foran den, bestemmer den ene vokalisten seg for å gå ut i publikum og få gang på dem i en liten moshpit. Da blir det fort liv på Garage, og det er klart at vi er mange som setter pris på produktet TRC leverer. En herlig tromme i bakkant kombinert med hardcore gitarspill og et par vokalister som nærmer seg rap-sjangeren, gjør dette til en livat og i aller høyeste grad underholdende konsert. Som de selv sier: «Go Hard or Go Home». Både publikum og band valgte det første alternativet. De hevder også at dette ikke er typisk metal av typen med growling og liksminke, og det er helt korrekt. TRC har store deler sjarm, karisma og selvironi, og det merker man fort når de godsnakker med publikum fra scenen. Spesielt peker de ut Asbjørn Slettemark, og sier at de ikke ville vært her uten han og hans «Lydverket elsker»-spalte som fokuserte på TRC. Vel, på slutten av kvelden var det mange flere enn Slettemark som elsket dem. En gjennomført utsøkt hardcore-konsert av et virkelig bra band.

Som en avslutning på kvelden går turen til Tivoli på Kvarteret, der Disasteradio skal kombinere elektronikk og pop for å skape god musikk. Overraskelsen er stor da jeg ser ned i konsertlokalet: Foran scenen står det kun syv (7) publikummere, og de er ikke engang spesielt engasjerte. Snakk om katastrofe.. Har han virkelig dratt fra New Zealand for dette? Her må Bergenfest gå i seg selv, for noe har gått feil et sted når en av de siste konsertene for kvelden i sentrum har så få tilskuere. Kanskje skulle han blitt plassert på Verftet og The Fix? Uansett er det som leveres fra scenen slett ikke verst, men det blir litt pinlig når mannen på scenen er mer energisk enn det samlede publikum.

Så derfor bærer det inn i Teglverket, hvor The Cubical viser at det er den britiske rocken som er best på Bergenfest. Scouserne spiller mørk 60-tallsrock, og har med seg hele salen (som faktisk er godt halvfull) på laget. Dessverre får jeg bare med meg tre sanger før bandet får beskjed om at det nå er på tide å gi seg. Men publikums voldsomme jubel og applaus beviser at det har vært en meget bra konsert. Forhåpentligvis kommer The Cubical tilbake om ikke så altfor lenge, og da skal jeg være tilstede ved konsertstart.

Med det var Bergenfest over for min del. 16 konserter har jeg fått sett, og det aller, aller meste har vært av utrolig høy kvalitet. Forhåpentligvis er alle som tok turen rundt i vår vakre by disse aprildagene like fornøyde som meg. Takk for i år, Bergenfest. Vi ses definitivt igjen i 2012!