En neonfarget apokalypse

La det være sagt like godt først som sist: Sufjan Stevens har ikke beina særlig godt plantet på jorda. Men det er helt greit. Historien har gang på gang vist at det er noen av de særeste menneskene som viser seg å blir våre største kunstnere, og at Stevens er en virkelig stjerne i ordets rette forstand er det ingen tvil om. Han svever rundt i sin egen galakse og har med sin nylig utgitte plate, «The Age of Adz», skapt sitt eget univers. På fredag fikk Bergenfestpublikummet bli med på en utenomjordisk reise de fleste nok sent vil glemme.

Stevens åpner like gjerne det som skal vise seg å være en øvelse i teatralsk galskap med englevinger og stjernehimmel-lysshow. I løpet av låten «Seven Swans» blir vi introdusert for sjefen selv; en Jesus Christ Superstar-aktig vokalist, og hans ti musikalske disipler (som alle sammen kjapt viser at de er både bunnsoilde musikere og underholdere: det kores, det danses, det improviseres). Scenen er overfylt med synther og andre tangentinstrumenter, elektriske og akustiske gitarer, såvel som Stevens velkjente banjo (selv om denne skal vise seg å stå nærmest urørt gjennom hele konserten). Bandets to trommeslagere er plassert lengst frem på scenen på hver sin kant, og like bak Stevens troner to neonkledde, energiske kvinner på backingvokal som i tillegg til å fungere som kordamer bidrar med synkron dans og rytmisk sportsgymnastikk over en lav sko.

Det går ikke lang tid før man skjønner at Stevens og kompani i all hovedsak kommer til å presentere materiale fra «The Age of Adz» og at den gamle, banjo- og kassegitardominerte bandkatalogen dermed må vike til fordel for hans schizofrene synthshow. Scenebildet bærer nemlig sterkt preg av en utenomjordisk utsmykking: neonfarger, selvlysende effekter, blinkende lys, stjerner, planeter. Frontfiguren selv presenterer tidlig hva publikum kan vente seg i løpet av showet: «Det handler om kjærlighet, hjertesorg, astronomi, jordens opprinnelse, apokalypsen».

Den pyskedeliske spacepopen toppet seg under det 25 minutter lange kjærlighetseposet ”Impossible Soul”, hvor en diamantformet UFO (eller i det minste et Udientifisert Flygende Objekt) ble senket ned fra taket på scenen, og konfetti sprøytet ut over et overrasket (og en tanke avventende) publikum. Og det stopper ikke her, neida, vi får: innslag av auto-tune, lange dansenumre (som et par ganger dessverre minnet litt for mye om innslag fra Ungdommens Kulturmønstring) og en ellevill sjangersjonglering. I tillegg til nevnte låt står «I Walked» og «Vesuvius» igjen som høydepunkter fra livfremføringen av Stevens siste plate.

Den storslagne produksjonen viser viktigheten av det visuelle i Stevens' musikk: Publikum blir servert et overveldende lysshow med en facienerende 3D-effekt og en rekke imponerende backdropvideoer vist på storskjerm. Er dette en musikal? Et teater? Denne konseptuelle, visuelle orgien er noe vi også har sett hos andre store artistnavn, og i løpet av konserten går tankene fra Kanye West (englevingene, videoene) til The Knife (lasershowet) og The Flaming Lips (ballongene og konfettien). Den mest slående likheten finner vi muligens hos sirkusgjengen i Of Montreal (særlig på låter som «Too much» og «Impossible Soul»), som også bruker sprø kostymer og teatralske innslag i sine liveopptredener.

De mer jordnære kassegitarlåtene og banjo-sviskene lot imidlertid vente på seg. Det kom da heller ikke som noen overraskelse – Stevens beklaget nærmest at vi ikke fikk høre mer av hans gamle låter, men virket åpenbart lei av sine tradisjonelle folkpoplåter han i utgangspunktet er så kjent for. Selv om det utenomjordiske showet var imponerende skapte likevel fraværet av indieperler fra Illinois- og Michigan-platene et lite savn hos undertegnede. Da han noen få ganger i løpet av kvelden fant frem den akustiske gitaren eller satt seg ned ved pianoet (”I’ll lighten things a bit up for you with a folksong”), kjentes det godt med en liten pause fra hele det astronomiske sirkuset som utspilte seg på scenen. Og jubelen var stor da Stevens trakk frem de gamle hitene «John Wayne Gacy Jr.» og «Chicago» som ekstranumre avslutningsvis.

I det hele tatt en storslagen (om enn en sær og kanskje en tanke sprikende) oppvisning. Men mest av alt var det spennende. Og surrealistisk.