Fra Fjorden til helvete

23:40. Jeg gikk glipp av oppvarmingsbandet A-Laget. Fjorden Baby! går på scenen.

For et års tid siden eller to var jeg på Ungdomskulen-konsert, jeg våknet opp dagen etter med bankende hode og en piping i ørene. Ufravikelig går tankene krisemaksimeringens gang: hva hvis jeg får tinnitus, hva hvis denne pipingen ikke slipper taket, hørselen er en dyrebar sans, jeg vil helst beholde den og ikke miste den på rockekonsert. Et år eller to senere: Jeg går til optikeren (jada), blir henvist til en stol, mannen som jobber der fyller ørene mine med silikon, det er en merkelig følelse – det er som om hodet blir fylt, lik en stor oliven med paprikafyll eller fetaost i – jeg går til det drastiske tiltak å anskaffe meg spesialstøpte ørepropper som filtrerer bort de øverste 25 desibel, jeg betaler 1500 kroner: ett tusen fem hundrede kroner, forhåpentligvis er det verdt det.

– Neste sang er … neste sang er uviss. Hvilken sang er neste sang? Jeg har ikke settlisten. Uansett hvilken det er, blir det fett! sier en forvirret Fjorden Baby!-vokalist Sturle Kvilekval, de har nettopp avsluttet konsertens syvende nummer, «Montevideo» fra «Se Deg Rundt I Rommet», platen hvis utgivelse er anledning for konserten på Landmark denne kvelden.

Og dersom man ser seg rundt i rommet er det mye som er annerledes fra en hvilkensomhelst Landmark-kveld: hele Loddefjord er samlet foran scenen (en slik scene har jeg aldri tidligere sett i dette lokalet, en oppbygget scene med overhengende lysrigg står midt på lokalets ene langside); på galleriet over inngangen står et hvitmalt trommesett og en rekke palmeaktige planter; de store høytalerne har blålys stående oppå. Før konserten hadde Kokken en stor gryte med curry som ble delt ut til folket, han serverte den sterke retten, vi skylte ned med øl, på hodet hans var en hvit Fjorden Baby!-bøttehatt. Aldri før har det her inne vært høyere konsentrasjon av bøttehatter. (Jeg telte tre-fire, helt sikkert!)

Neste sang er «Deigen», og bandet – som etterhvert har spilt seg varme – henfaller til techno. Lokalet blir mørklagt, publikum pulserer i takt med bassen og bandet utstråler en enorm energi. Det er helt mørkt, mørket penetreres kun av røde og grønne laserstråler, låten er perfekt for denne settingen, det er en klubblåt i Fjordens forstand, vokalisten står på scenekanten, han marsjerer stillestående, ligner en zombie. Lyden er litt grøtete, jeg tar ut øreproppene som jeg har plukket på gjennom hele konserten – de er i overkant effektive for sitt formål – lyden er massiv, de spiller HØYT. En rastafyr er dritings, og kolliderer i oss idét han rygger ut fra baren. «Deigen» glir umerkelig over i «Anorektisk Utopi», de to låtene er basert på samme riff, overgangen fungerer utmerket. På veggen bak bandet danser røde og grønne lysprikker og ledsager de absurde tekstene, som snerres ut.

Bandet spiller seg gjennom det nye albumet, men har også tid til noen låter fra debuten. Allsangvennlige «Karoline» åpner konserten, «Nike Air» blir introdusert med oppfordring om å danse rart. Lyden – såvel med som uten ørepropper – er imidlertid aldri perfekt, og vokalen ofte i feil toneleie (skjønt, det å synge rent har aldri vært et avgjørende kriterium for loddefjordband, jf. John Olav Nilsen; det er ikke dette som er det aller viktigste, og vi digger jo det vi hører likevel).

I «Tunnelene» er keyboardist Nam Phuong Nguyen en forlengelse av synthen, han vibrerer og rykker og spretter i takt med musikken, han har på seg en Fila-joggedress (bare tanken på det klesmerket sender tankene tilbake til saggebukser, tagging, skating, fotballkort). «Vi kan fly!» synger vokalisten, vi tror på ham i alle betydninger, han strekker armene ut lik vinger. Publikum jubler. Også «Rendezvous» og «Himmelen» høster publikums entusiasme, og under sistnevnte regner det øl på scenen. Folk danser, tilskuerne synger i kor når det under refrenget synges historiens lengste -l: «Himmelllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllllll» (dialekten vår fostrer en del kuriositeter av denne typen, hvilket får oss til engasjert å rope «sentr!» når vi ønsker å få tilsendt ballen på fotballbanen), og allsangen antar nettopp karakter av å være en fotballsang når hele Loddefjord og Fred Perry-mafiaen skriker teksten. Dette er siste ordinære nummer, bandet går av scenen.

Publikum er delt inn i tre leirer, alle med sine egne rop for å lokke bandet tilbake, og under de taktfast gjentatte utropene av «Fjorden!» / «Kjør oss opp!» / «Mere blod!» returnerer det fem mann sterke orkesteret. Avslutningsnummeret er også kveldens desiderte klimaks, den fabelaktige «Balladen om Mary Jane» (låten introduseres slik: «Det var kvinnedagen i går...»). Først falskt og frenetisk og desperat; den kulminerer i et voldsomt støyklimaks, en etter en forlater bandet scenen i det postapokalyptiske vakuumet, tonene henger igjen i den tunge luften.

02:10. Fjorden Baby!-trommisen kommer opp trappen til andre etasje av Legal. På bordet vårt står tre tomme øl, tre drinker. Over stereoanlegget spilles «Himmelen». Og vi er på vei til helvete.