Hardt og vakkert

Ved å bevege seg fra rolige jazzpartier til eksplosiv progrock med skeive takter, viser Hedvig Mollestad Trio at det ikke er dynamikken det står på når de serverer sitt debutalbum «Shoot!» på scenen. Sardinen på USF Verftet er fullsatt ved alle bord, noe som under denne kvelden virker som et hinder for trangen til å headbange til Hedvig Mollestads solospill i ren Jon Eberson-stil. Mollestads gitarspill føles anstrengt, men vakkert og energisk i denne settingen. En setting som er ganske særegen for den norske jazzscenen.

Hedvig Mollestad og bassist Ellen Brekken entrer scenen iført røde cocktailkjoler, mens trommis Ivar Loe Bjørnstad setter seg ned bak settet med skjorte og slips. Ingenting ved deres sceneantrekk røper hvilken kraftsalve av en jazzrockekonsert publikum har foran seg. Brekken bytter flere ganger mellom elbass og kontrabass, og viser at hennes plass i trioen er vel så viktig som Hedvigs. Vi får til og med servert bassoloer som om Brekken ikke har gjort annet. Bjørnstad på sin side, slår en ikke som en typisk jazztrommis der han veksler mellom lavmælt jazzspill og harde tekniske partier a la Tool. Det som er så rart, er at dette bandet både hører like mye hjemme på en jazzscene som Sardinen som på en festivalscene hvor publikum har kommet for å oppleve ektefølt progressiv rock. Dette er jazz for rockere.

Ved et punkt i konserten trekker også Mollestad frem en violinbue og drar den over gitarstrengene, noe som resulterer i leven uten like. Stemningen er dermed satt. Dette er ikke pyntejazz, ei heller bakgrunnsmusikk for lesesalen. Dette er noe som laget for å oppleves live.

Mot slutten av konserten har vi fått servert det meste, høyt og lavt fra debutalbumet «Shoot!», før hele bandet stemmer i og synger med som om fanden er løs på «Blood Witch». Hele konserten preges av endeløse riff som skifter hemningsløst seg imellom uten å ta hensyn til noen dansbar rytme, og det låter helt fantastisk.