Hur bra som helst

«Kom ihåg mig, kom ihåg mig» synger Lars Winnerbäck, stående under en stjernehimmel av lys på Ole Bull Scene. Om noen kommer til huske denne konserten, eller Winnerbäck selv for den saks skyld, er et unødvendig spørsmål når en konsert som denne rundes av. En slik kveld som en møter på av og til. En kveld som det ikke er meningen at skal ta slutt – noe som manifesteres gjennom publikums unisone «NEI» når den svenske visesangeren annonserer at «dette blir den sista låten».

Den ydmyke svensken børster bort den lange, gyldenbrune manken fra øynene og smiler ut mot de fremmøtte. Smilet, og ikke minst gleden, returneres til hovedpersonen selv og hans fire medmusikanter.

Med seg på denne turnéen har Winnerbäck et lite knippe svært så dyktige medhjelpere. Det er et under hva litt perkusjon, en cello og litt piano kan gjøre. Likevel, med et par ekstra instrumenter på laget, har ikke Winnerbäck vanskeligheter med å få uttrykt sin enkle, nedstrippede, men dog mektige, visesang. En kan ikke unngå å sende tankene i vei av Tom Waits og naturlig nok den like så legendariske Cornelius Vreeswijk når en hører den langhårede folkrockeren klimpre avgårde på gitaren sin. En mann og sin gitar, utstyrt med en hel karriere og livstid av sjelfulle, lyriske linjer, er en mektig affære. Og ved hjelp av det visuelle som skaper en beroligende, trygg stemning levnes det liten tvil – om han ikke regnes som det nå, vil navnet Lars Winnerbäck være synonymt med det beste av det beste av skandinavisk folkrock og visesang fra denne generasjonen, når vi en gang ser tilbake.

Og la meg så få benytte denne anledningen til å uttrykke min glede over å se en slik ekthet: En ydmykhet og en kontakt med publikum som er en sjelden glede i musikkverden anno 2011. En musiker som vet å sette pris på at publikum – det er tross alt artisten som er der for publikum. Ikke omvendt. Et faktum som for ofte går i glemmeboken hos mange artister. Tack Lasse, hemskt mycke bra.