Inkluderende heidersmann og Hallingrapper

Den første gangen jeg så Stein Torleif Bjella live, var blant hjemmestrikkede ullgensere, ferske hvalburgere og stråelende midnattssol langt ute i havgapet utenfor Helgelandskysten på fjorårets Trænafestival. Der overbeviste han festivalpublikummet med sin sjarmerende visepoprock og ærlige tekster på kav hallingdialekt, og skaffet seg nok en god del nye fans. (Blant dem var en av mine medreisende festivalkompanonger som faktisk måtte se seg nødt å flytte helt til Paris for å få den sterke avstandsforelskelsen til Bjella på større avstand.) Når han nå sto på scenen i Teglverket var settingen en ganske annen – men stemningen var likefullt høy og salen full av (mange godt voksne) publikummere klare for poeten fra Ål.

På scenen hadde han med seg Kjartan Kristiansen fra Dum Dum Boys på dobro, Mari Persen på tangenter såvel som melodica og trekkspill, Eirik Øyen på kontrabass og Hans Petter Gundersen på gitar og pedal steel. Bandet gjorde en særs god jobb til tross for sceneteknisk smårusk av typen «bare vent litt, me må stemme gitarane», etterfulgt av tørrvittige kommentarer som «tenk kor jævlig om me hadde spelt hardingfele alle samen» og publikumsfrieri av beste sort som «Me e ikkje her for å imponere, me e her for å inkludere». Sjefen selv på vokal og kassegitar holdt stø kurs gjennom hele konserten, godt backet av spesielt nevnte Kristiansen ved sin høyre hånd.

At Bjella er flink, er det ingen tvil om. Men inntrykket av at han kjørte litt safe dukket opp et par ganger i løpet av konserten, da han liksom holdt litt tilbake og ikke brukte hele vokalrepertoaret som vi kjenner fra hans to album. Dessuten lå det hele tiden en enorm energi latent hos publikum i salen, som på mange måter dessverre ble liggende noe uforløst. Når det er sagt, er ikke dette er en konsert der man venter seg crowdsurfing og pyroeffekter – og på nedpå låter som vakre «Heidersmenn» eller «Psykisk kan du vera sjøl» har de publikummerne som klapper, hoier og ler, misforstått noe. Men på uptempo låter som for eksempel «Kalas», virket det til tider som om publikum ville mer enn Bjella og kompani selv ville – og at potensialet dermed ikke ble fullt utnyttet.

At band og publikum ikke alltid var på samme bølgelengde var allikevel kun som en bagatell å regne i den store sammenhengen, og utover i konserten så det imidlertid ut til å løsne. Etter 14 sanger ble det, folkelig nok, utlodning av fruktkorg til en overentusiastisk vinner i salen, etterfulgt av tre ekstranumre og raus applaus. Fansen så ut til å være fornøyde med det Bjella med band leverte, og at fansen i dette tilfellet spriket i alle retninger (studenter, middelaldrende, kjente bergenstryner i skjønn forening), er i alle fall sikkert . Én selvutnevnt fan er Bergens-rapperen Lars Vaular, som ved midnatt i går like gjerne twittret rosende ord om Bjellas visepoesi fra konsertlokalet: «Fuck Eminem. Min favorittrapper er Bjella»