Jag är nästan där

Etter dårlige rykter om sangprestasjonen hennes på Øya-festivalen, og etter å ha sett diverse halvgode sangopptredener på TV, var jeg redd for at Veronica Maggio-konserten ville ødelegge mitt ellers gode forhold til «Satan i Gatan». Det gjør den heldigvis ikke: Det er en trygg Veronica som møter en på Ole Bull Scene onsdag kveld. Stemmen er klar og stødig, og hun klarer i større grad enn før å ta i bruk scenen.

Når lettelsen over den relativt gode sangstemmen har lagt seg, merker jeg derimot at hver sang og opptredenen til dem, blir for lik. Bevegelsene er de samme (les: ta seg i håret og peke fremover) og sangene blir konsekvent sunget i samme stil. Riktignok skiller ikke sangene hennes seg så veldig fra hverandre, men hun kunne ha eksperimentert mer. I tillegg synger hun hakkete, og gjør et stort nummer ut av å få frem hvert. Eneste. Ord. Dette kan fungere på en sang som «Finns Det En Så Finns Det Flera», men det fungerer absolutt ikke på « Sju Sorger». Jeg blir ganske skuffet over hvordan hun nærmest ødelegger denne såre, fantastiske låten.

Til tross for noen skuffelser, har konserten absolutt sine lyspunkt. «Välkommen in» og «Måndagsbarn» blir fremført med en slik innlevelse og troverdighet at de blir dobbelt så gode som fra CD-spilleren. Det er disse sangene som hever konserten i sin helhet og som viser at Maggio absolutt kan fungere som liveartist. Det er også på disse sangene hun har stålkontroll; på disse sangene er det ingen avstand mellom henne og publikum.

Hun prøver seg på noen coverlåter, men det er tydelig at dette ikke fungerer optimalt. Jentene mellom 18 og 25 år her for å høre Veronica, og ingen andre. Når hun avslutter med «Jag kommer», er det likevel tydelig at hun har utviklet seg som artist, men at hun samtidig har en tid igjen med voksesmerter.

Se bildeserie fra konserten her.