Jakten på et favorittband

Både kjent og ukjent stod på programmet på fredagens Bergenfest-liste. Alt fra erkebritisk rock fra The Stranglers til honkytonk med Stone River Boys og litt soulpop med Gemma Ray. Likevel var det 50-tallsrocken i Jim Jones Revue som vant denne Bergenfest-gjengerens hjerte en herlig aprilkveld i Bergen.

Kvelden starter på Ole Bull Scene med The Stranglers. Selv om de i Norge er mest kjent for hitene «Golden Brown» og «Hanging Around», er dette et band i ypperste toppklasse internasjonalt. Gjennom de trettifem årene de har vært aktive har de skapt hele 42 topp 40-hits. Det er derfor ikke rart at det var helt fullt hus da de inntok scenen og åpnet med «(Get A) Grip (On Yourself)», kjent fra den fabelaktige debutplaten «Rattus Norvegicus». Vokalist Baz Warne og bassist JJ Burnel styrer konserten med en solid glød og ekspertise, og beveger seg på scenen som om de er jegere som stalker et bytte. Og selv om de ikke alltid traff innertier, er det et utmerket show de fremfører. Bassriffet til JJ på «Peaches», samt en drøss andre låter, er i seg selv nok til å få med seg denne konserten. Og selv om trommis Jet Black ikke kunne stille grunnet sykdom, var dette ikke merkbart da hans erstatter Ian Barnard gjør en sterk innsats, og rent bortsett fra at gjennomsnittsalderen i bandet synker rimelig kraftig, merker man ingen forskjell. The Stranglers er ganske enkelt god erkebritisk rock, og det er kort fortalt tøft. Dette er gode musikere, og publikum vil ha mye mer når bandet etter en time forlater scenen. Og selvsagt kommer de tilbake med noen ess i ermet. Først gjør de en meget god coverversjon av The Kinks' «All Day and All of the Night», før de finner frem klassikeren «Hanging Around». The Stranglers er kanskje gamle (selv med en innbytter på trommer), men det finnes ikke tvil om at de gjør mer enn å henge rundt på en scene. Dette er gode, interessante musikere som kan tilfredsstille et kravstort publikum.

Videre skulle min tur gått direkte til Peer Gynt-salen i Grieghallen og Joe Bonamassa, men som det så ofte er under Bergenfest, får jeg melding om at kameratene mine er i BT-bakgården og ser These United States, og ikke vil gå før den konserten er over. Siden det ligger på veien, tar jeg turen innom og blir imponert over hva som møter meg. Bandet spiller raskt og herlig, og jeg blir fort en del av det stirrende publikum. Ifølge programmet jeg bærer med meg er TUS «amerikansk folk music-tradisjon ispedd pop og psykedlia samt en solid dose humor». Det kan støttes, og jeg skulle ønske jeg kunne fått med meg mer enn de siste tre låtene. Gleden er derfor stor når vokalist Jesse Elliott annonserer at de skal spille samme sted lørdag kveld. Jeg kommer nok til å være der. 

Når vi kommer inn dørene i Grieghallen for Joe Bonamassa-konserten, blir vi møtt av kø, og ganske snart forteller en vakt at det er helt fullt og den eneste sjansen vi har til å komme inn, er om noen forlater konserten. Siden det bare er fem minutter siden en av verdens beste blues-gitarister dro første drag på instrumentet sitt, virker det særdeles usannsynlig at vi skal få med oss noe av konserten. Overraskelen er derfor stor når det plutselig kommer en jevn strøm av folk som går fra salen. Glade bestiger vi trappene og vender om hjørnet inn i Peer Gynt-salen. Vaktene tok absolutt ikke feil når de sa det var fullt. Ifølge Bergenfest sine nettsider tar denne salen 1500 publikummere, og denne fredagskvelden var de alle på plass for å se Joe Bonamassa. Dette fører til at vi blir tvunget til å stå helt bakerst i et stappfullt lokale. Det går ikke lang tid før Bonamassa imponerer med sine gitarkunnskaper. Som en selverklært bluesmann er det innenfor denne sjangeren han holder seg, og det er flott å høre på når han legger ut på noen fabelaktige gitarsoloer, og heller ikke vokalen hans er det noe i veien med. Dessverre, og dette har selvsagt noe å gjøre med at jeg stod i nærheten av inngangsdøren, ødelegges deler av konserten av folk som ganske enkelt ikke holder kjeft. Beklagelig. Og når valget står mellom å presse seg frem gjennom en tettpakket Peer Gynt-sal eller å gå, faller valget til slutt på sistnevnte. Det var absolutt ikke noe galt med Bonamassa, men når man har så mange andre gode artister å velge mellom på Bergenfest, er det ikke nødvendig å stå på en konsert og irritere seg over noe. Og de smiler bredt, de som står i kø når vi forlater lokalet og dermed får sin sjanse til å se en ung gitarhelt som vil vokse til å bli en virkelig legende.

Etter en kjapp titt i programmet finner jeg to streker under Giant Sand, så reisen videre gjennom denne musikalske fredagskvelden bærer meg mot Bankettsalen på Hotel Norge. De skal være et alternativ-rockband, men når vokalist Howe Gelb entrer scenen med cowboyhatt og presenterer Arizona-bandet i en klingende sørstatsdialekt, føler jeg plutselig at jeg er statist i en western-film som spilles inn i den fasjonable salen. Og når de første tonene forlater høyttalerne, mistenker jeg at filmen er regissert av Quentin Tarantino. «They've been killing off all my heroes since I was seventeen», lyder den raspete vokalen fra scenen, akkompagnert av et rimelig standard instrumentaloppsett. Bandet beveger seg mellom americana, country og det litt tyngre, og jeg skulle for min egen del gjerne sett at de oftere holdt seg i sistnevnte kategori. For dette er pent og pyntelig, men ikke veldig nyskapende. I tillegg ødelegges konserten av noen forferdelige ulyder fra høyttalerne, og det er klar at lydfolket ikke har gjort en god nok jobb med oppsettet i forkant av den første konserten i lokalet. Det har forsåvidt heller ikke serveringspersonellet, som presenterer lunkent flaskeøl til en pris av 58 kroner som eneste drikkealternativ. Det er ikke rart at det store flertallet artister fra scenen sier at vi har en veldig fin by, men at den er altfor, altfor dyr. Tilbake på scenen har vokalist Gelb sendt resten av bandet ut og funnet seg til rette bak pianoet for litt soloklimpring. Igjen er det helt ok, men ikke noe særlig mer, og han vender snart tilbake til gitaren og mikrofonstativet i front. Mot slutten av konserten slipper bandet seg litt mer løs, og finner plutselig frem en veldig tøff, litt tyngre låt. Så det er ikke tvil om at de kan, jeg skulle bare ønske de gjorde nettopp det litt oftere. Med god lyd i bunn, kunne det vært en veldig kul konsert med et helt klart interessant band.

Videre bærer turen, etter et liten pit-stop for ernæringspåfyll, til Logen Teater, der Swirvedriver skal vise hva de kan. Også her merker man fort at det finnes problemer med lyden. Likevel viser bandet at dette er tøff rock, selv om også de ved visse tilfeller drar ned tempoet og spiller noe litt roligere. Swirvedriver promoteres som bandet som skulle blitt store, men ikke ble det. De tilhører samme Oxford-generasjon som Supergrass og Radiohead, og shoegazer-musikken fra scenen er slett ikke verst. Med fokus på gitarene og en til tider popete vokal, er dette bra. Likevel ser man fort at selv om det er en del folk i publikum, er ikke dette hovedattraksjonen til så veldig mange. Det hender til og med at det mellom sangene ikke er applaus, og det høres da mer ut som et møte i den månedlige syklubben med mye småprat. Slik kan knuse et band, men Swiredriver vinner publikum tilbake, og mot slutten av konserten finner hendene til konsertgåerne igjen sammen. Musikerne er best på de tyngre låtene, og når trommene tordner er det imponerende. Likevel er det noe som gjør at det aldri tar helt av, sannsynligvis fordi musikken høres veldig likt ut som veldig mye annet, men ikke på en veldig god måte. Og når man ikke skiller seg ut, holder det ikke å spille ganske ålreit musikk. Slik blir man ganske enkelt ikke store.

En røykepause avslører at bergensere er seg selv like, og køen til Razika/Fjorden Baby! er like lang som den var til John Olav Nilsen & Gjengen i fjor. Hva som er grunnen til å se bergensband som spiller her ofte når byen er full av band fra resten av verden som man sannsynligvis ikke vil ha mulighet til å se igjen, forstår jeg ikke helt, men de er jo hvertfall sikret en god konsertopplevelse, og det er jo ikke så galt. For min del går turen tilbake til Bankettsalen på Hotel Norge, der det fortsatt er cowboyhattene som ruler. Nå er det Stone River Boys fra Texas som står på scenen, og de presenterer honkytonk av det sjarmerende slaget. Her er det god stemning, og flere i publikum finner seg plass til litt swingdans. Imponerende gitarister, et herlig krydder i maracas-er og god vokal gjør dette til en veldig behagelig opplevelse. Vokalist Mike Barfield flørter elegant med publikum både gjennom prat og dans, og viser at Stone River Boys er både morsomt og bra. Selvsagt slår de til med en sang som dediseres til «my baby», før de covrer Alan Jacksons «I'd Love You All Over Again». Publikum er absolutt med og bandet møtes av massiv jubel etter hver sang. Ganske enkelt en veldig god konsert.

Etter country følger rock, og nå er det Garage som kaller. Tidligere på kvelden hadde vokalist i The Stranglers, Baz Warne, anbefalt alle å gå på Jim Jones Revue, og de som valgte å ignorere hans råd, bør angre. Veldig. Jeg nådde her hvertfall mitt mål med Bergenfest; å finne meg et nytt favorittband. Det første man merket seg, er at JJR spiller høyt. For første gang denne kvelden ble jeg tvunget til å finne frem øreproppene, men heldigvis var de av såpass god kvalitet at man ikke gikk glipp av vidunderet som kom fra scenen. Bandet oppfører seg som rockeguder fra første sekund, og sender umiddelbart tankene til band som The Hives og The White Stripes. Eller, om man heller vil nærme seg den musikalske tidsalderen bandet er påvirket av, Elvis Presley og Jerry Lee Lewis. I Bergenfest-sammenheng må de dog sammenlignes med Th’ Legendary Shack Shakers som er et av bandene som har gått på scenen og bare kontrollert publikum fra første note. Jim Jones Revue spiller 50-60-talls rock med høy gitarføring og et vanvittig energinivå, har herlige tekster og et nydelig samspill mellom bandmedlemmene. En fabelaktig publikumskontakt fra vokalist Jim Jones, og ikke minst imponerer den rykende ferske keyboard-spilleren til JJR, Henry Herbert, noe helt sinnsykt. Ganske enkelt ufattelig bra. Bandet eier publikum, inkludert meg, og mot slutten av konserten får jeg en tekstmelding fra en kamerat som befinner seg litt lenger bak i salen: «I think you fell in love...» Han tok ikke feil. Jim Jones Revue er den beste konserten jeg har vært på på veldig, veldig, veldig lenge. Forhåpentligvis vender de tilbake til Bergen i løpet av kort fremtid. 

Svett og fornøyd med en fabelaktig aften, der jeg har fått se utrolig mye bra musikk, går turen innom Kvarteret for å få tilgang på øl til studentpris, noe som ifølge lommeboken min trengs på dette tidspunktet av kvelden. Skjønne lyder bærer ut fra Tivoli, og vi tar derfor turen inn der og finner at soulpop-artisten Gemma Ray fortsatt ikke er ferdig med sin konsert. En behagelig stemme kombinert med god instrumentkontroll gir en fin og rolig avslutning på en herlig kveld. Bergenfest har lykkes igjen.