Da meg og min venn Portøren satt over hver vår halvliter på en bar like ved Ole Bull Scene før konsertstart, var høye forventninger et av våre desiderte felles multiplum (skjønt, vi deler mange oppfatninger om livet generelt): Sist vi hadde sett Susanne Sundfør live var på Giske i sommer, og minnet om konserten hadde – tross det solide inntrykket konserten hadde gitt oss; vi hadde stått igjen målbundet, alle som én – noe uforløst hengende ved seg. Der ute, i det vestligste Vestland, midt i havgapet, hadde Sundfør sittet alene på scenekanten med hele det endeløse havet bak seg (man kunne virkelig se like til verdens ende, om blikket skulle finne på å fare forbi Sundfør og hennes el-piano). I dette mektige landskapet var det, tross den unektelige magi som ble fremført der, som om hun forsvant opp i det enorme rommet rundt henne, sammen med det tross alt noe spinkle el-piano-arrangementet. For landskapet kunne virkelig sluke både det ene og det andre. Noen øyer hist og her, sublime fjellformasjoner, fugler som i silhuett avtegnet seg mot solnedgangens himmel.
Når Sundfør entrer scenen på Ole Bull Scene er fuglene der ennå – rundt ti skjærer eller ravner i flukt, utskåret i silhuettfremstillinger, er plassert rundt om på scenen – og Sundfør er til forskjell fra på Giske heller ikke alene: Hun har med seg fullt band, bestående av fem andre musikere (hvorav den mannlige delen av besetningen er ikledd sorte kapper), scenen er fullt av instrumenter: synther, xylofon og andre tangenter, trommesett, cello, bassgitar og gitar er blant de som kan identifiseres med det blotte øye. Etter en lydløs inntreden, bærer den elektroniske introen bud om at det er Sundførs siste kritkerroste album «The Brothel», som i sin elektroniske dystre og eksperimentelle natur var en bråvending bort fra den langt streitere popen i den (også) kritikerroste debuten «Susanne Sundfør», som skal vies oppmerksomhet i kveld.
Foruten debutalbumets «Dear John» som kommer omtrent midtveis, en symfonisk poplåt hvor Sundfør både i sin tangenttraktering og i sine vokalprestasjoner er teknisk briljant, er konserten en gjennomgang av nyere materiale. Og hvilken gjennomgang – for her sendes tankene til kirken («Father Father» er en salme i popdrakt, eller omvendt, og en seiersgang i sakral, rikholdig pop), til teateroppsetninger, ja, en viss kabaretstemning (dessuten gir disse fuglene en eventyrfølelse, en Ronja Røverdatter-stemning, hvilket for meg er synonymt med undertoner av død, skrekk og gru: tenk bare på de små Gremlins-aktige vesenene, på nettopp fuglene og på tordenværet som straffer den værbitte festningen) melder seg sågar underveis: Før det er gått en tre-fire låter kommuniseres ikke ett ord fra scenen foruten sangstrofer, snarere er hver låt en oppvisning, en performance, såvel musikalsk som visuelt dyptgripende. Sundførs to korister, som også bidrar instrumentalt på forskjellig vis, er fantastiske. Når de tre stemmene virker simultant er det med 300 prosents styrke.
– Dere er så høflige, sier Sundfør, med klar referanse til det i stor grad passive publikummet. Kanskje er folk snarere i en transelignende tilstand, tenker jeg – blown away.
«Knight Of Noir» introduseres ved den kappekledde gitarist/bassist/bassklarinettist/multiinstrumentalist Lars Horntvedts gnukking på et for meg hittil ukjent instrument. Denne oppbygges som i et prøvende crescendo, med trommenes stadige dunk-dunk som hjerteslag i den bugnende organismen, som snart får hjerteflimmer: Marsjtrommer, blinkende rosa blitzlys, massive bølger av bass, og trippelvokalen som svever over det hele. Storslått som et symfoniorkester. I trolske «The Brothel», hvor de drømmende tangentstrofene stadig blir overlappet av de alviske koristene, brytes stemningen plutselig opp av noen sekunder med jazz – tro mot studioversjonen av låten – hvor Horntvedts klarinettspill møter en aksentuerende trommerytme.
En tanke som den senere tiden har slått meg, er at Susanne Sundfør virkelig må være en av landets fremste kunstnere. Bjarne Melgaard, som sitter i New York og har et enormt antall assistenter som arbeider for ham; Snøhetta, hvis arkitektoniske mesterverk er blitt landemerker over den grenseløse geografi; Jo Nesbø... neida, er du gal. Men slik føles det – Susanne Sundfør er blant de virkelig betydelige samtidskunstnerne vårt land har å by på. Og hun mener det virkelig, hun lever for kunsten og i kunsten, og hennes tilstedeværelse i øyeblikket er total. Etter en av konsertens aller mest intense øyeblikk, hvor synthgroove møter hiphoprytmer og Prodigy-aktige partier, og hun selv har headbanget og latt musikken drive henne avsted, utbryter hun:
– Da er det på tide å introdusere bandet, så får jeg pusten igjen.
Fabelaktige «Turkish Delight» er et prakteksemplar av progressiv popmusikk. Trommenes stødige, nær arytmiske, rytme skaper en sample-preget grunnstruktur på hvilket det høydynamiske lydbildet hvileløst arbeider, i et populærorkestralt overflodsvelde. Avslutningssporet «It´s All Gone Tomorrow», som etter den grøssersoundtrackaktige strykerinnledningen blir til høyfrekvent drum and bass, er som en videreutvikling av Radioheads «15 Step». Og den oppsummerer kvelden perfekt: Sundførs vokal er perfekt – uanstrengt veksler den mellom sval falsett, mild vibratosynging og regelrett roping – og tidvis av utenomjordisk avstøpning, hvilket fremheves av de to koristenes involveringer; de øvrige bandmedlemmene behersker sine (mange) instrumenter bemerkelsesverdig godt, og gir Sundfør et bunnsolid fundament for sine krumspring; lysshowet, hvor blinkende lys i forskjellige farger tegner bilder av både fugler og av bandet selv mot den hvite seilduken som henger over dem, topper det hele.
Jeg har ikke vært på en konsert som i så stor grad tar ut potensialet i liveformatet siden Ulver på Logen tidligere i år. At Sundfør da i avslutningsnummeret (som verken er «Walls» eller «I Resign», for slik å drite i andres forventninger og gjøre akkurat som hun selv vil), en helt ny låt, famler og nesten synger halvfalskt et sekund, er bare en bekreftelse – for vi tvilte virkelig – på at også hun er menneskelig.
For dette var et eventyr.
Gode kommentarer kan bli benyttet i papirutgaven.