Mye episk - lite skrap

«Hallo Bergen». Brølet ljomer tilbake mot Greni så den lyse luggen hans flagrer til siden mens han tar fatt om gitaren og slår den første noten i låta «Wild Bird». Grunnlaget er lagt, «norwegian style».

Med mine faste, dog utslitte, konsertsko på og notatblokken under armen hadde jeg halvtimen tidligere endelig kommet meg innenfor døren på Røkeriet. Notatblokken måtte forøvrig fort legges bort etter at det ble klart for meg hvor vanskelig det var å utføre skriving i et mørkt rom med hoppende bergensere på alle kanter. Den unge piken foran meg var heller ikke helt fornøyd med at jeg til tider benyttet ryggen hennes som skrivebord – noteringen fikk pent vente.

Smilet sitter, som vanlig, løst hos Olaf Olsen, Nikolai Eilertsen og naturlig nok Greni, som vet hvordan en skal kjæle og kose med bergenserne for å få de i akkurat riktig humør. «Jeg mangler en knapp i skjorta, så jeg føler meg litt teit» kommer det fra sjefen sjøl med et lite, lurt smil i munnviken. Med seg denne kvelden har BigBang med seg amerikanske kompiser på både orgel og rytmegitar, og herlig er det når en hører lydbilde som skapes av denne kvintetten – en låt som «Isabel», hentet fra albumet Edendale løftes til nye høyder. Fyldig. Komplett. Røkeriet koker.

Slagere og nykomlinger strømmer ut av høytalerne etter som kvelden avanserer. Til tider kan opptredenen virke noe rutinemessig. Men, en har samtidig i bakhodet at dette har denne gjengen gjort flere ganger enn de sannsynligvis husker selv, og da er det vel naturlig at fra tid til annen blir det noe mer prosedyre enn stagediving og mer til.

Men undertegnede velger å ikke henge seg videre opp i det, for bandet jeg nå står her å synger sammen med er tross alt, et av, eller kanskje det beste livebandet i det ganske land, og har vært det i årrekker. Og når Rickenbackeren klistrer seg til den snart knappeløse skjorten, og gamle storheter, «Saturn Freeway», samt nye perler, «Cigarette», går om hverandre melder det seg en tanke, som fort blir en tankerekke. Med fare for å høres noe eldre ut enn de tyve årene jeg har på baken, så slår det meg at musikknorge er heldig, nei, priviligert, som har en slik bærer av kontinuitet, av klasse og av kvalitetsmusikk i et til tider flåsete musikklandskap. For det er verken overfladisk eller forfengelig: det en ser lyse ut av øynene på de tre hovedpersonene på Verftets scene er dyptgående genuinitet.

Vekk fra mine tankerekker og digresjoner og tilbake i røkeriet nærmer kvelden seg slutten etter uungåelige «Girl In Oslo» og et hav av armer som strekkes i været og omfavner de aller siste tonene.

«Tusen takk Bergen», roper Greni. «Bare hyggelig», svarer Bergen.