Mye kostymer, lite konsert

Det skulle ikke stå på kostymer, glitter og glam da norgesvennene i of Montreal entret scenen i Røkeriet på Verftet mandag kveld. Fra første akkord i første sang, «L’age D’or» – som for øvrig viste seg å være den eneste de låten de spilte fra deres nyeste EP «thecontrollersphere» – krydde det av konfetti, ballonger og innslag av surrealistisk teatersport. Nattjazz hadde greid kunsten å booke bandet utenom turné, og bergenspublikummet var helt klart spent på hva de hadde i vente. Konserten ble imidlertid ikke den imponerende oppvisningen mange hadde håpet på.

I et forrykende tempo ble of Montreals sprelske låtgalleri fremført – men foruten den trofaste fanskaren på første rad, så det ikke ut til at publikum lot seg forføre av vokalist Kvein Barnes og co. Ingen kan klandre bandet for et kjedelig show – men til tider så det dessverre ut til at det musikalske måtte vike til fordel for det teatralske. Publikum ble servert live filming av bandet samt psykedeliske videosnutter på lerret bak bandet på scenen, akkompagnert av hyppige sekvenser med sirkusaktig wrestling mellom ulike fantasifigurer (superhelter med grisemasker, norske flagg og falske pupper). Underholdende, for all del, men etterhvert også utmattende og ikke minst oppbrukt. Lyden i lokalet var dessverre heller ikke på topp; noe som resulterte i at de mange dyktige musikerne på scenen (av og til seks stykker, av og til sju, av og til åtte) ikke alltid fikk vist hva de var gode for, men tidvis druknet i et eneste stort støysammensurium. Låta «Sex Karma», som er en av de beste på deres nyeste plate «False Priest» og opprinnelig en sydende, sensuell funkaffære med Solange Knowles på gjestevokal, ble en platt og flau oppvisning live.

Alt var absolutt ikke helsvart, og to av låtene på nevnte «False Priest», «Don't treat me like a tourist» og «Famine Affair» var blant kveldens høydepunkter. Førstnevnte tjente på å bli fremført på en beint fram streit måte, og druknet ikke i sirkusshow som en del av de andre numrene. «Pauseunderholdningen» under Kevin Barnes mange kostymeskift var også morsomme innslag; først ut var to av bandets medlemmer som en MGMT-aktig elektronikaduo, og senere trommeslageren med en silkemyk fremføring av klassikeren «My funny valentine». De numrene som gjorde seg aller best og som helt tydelig sto i høyest kurs blant publikum, var låter fra den norgesinspirerte plata «Hissing fauna, are you the destroyer?»; «A sentence of sorts in Kongsvinger», «Heimdalsgate like a promethean curse» og til slutt «She's a rejecter» som ekstranummer.

Om of Montreal er det ofte blitt sagt «enten så elsker du dem, eller så hater du dem.» Jeg tilhører definitivt den første gruppen, og er en av mange som har trykket de fabelaktige albumene «Hisnning Fauna...» og «Satanic Panic in the Attic» til mitt bryst. Da bandet kom ut med indiefunkperlen «Fasle Priest» i fjor høst, ga jeg den en velfortjent B. Jeg er en av dem som sluker of Montreals sirkuseffekter og musikalske galskap rått, og hadde gledet meg stort til å se dem live nok en gang. Men på Verftet på mandag ble det rett og slett for mye sirkus og for lite musikk.