Nedstrippet og inderlig

Det er en spesiell spent stemning på Hulen denne fredagen. Folk venter på Norges nye musikkhåp: 23-årige Jonas Aslaksen. Det er varmt, fullt og nærmest en nervøs atmosfære. Idet Alaska entrer scenen og starter å synge faller publikum til ro, det er balanserte og myke toner. Fra de første strofene er det en fred en sjelden opplever på konserter. I tillegg er de dryppende fjellveggene og den underjordiske rockeklubben som skapt til denne typen musikk, det blir en intimitet over det hele.

Alaska gjør noe flere artister hadde tjent på: Han starter rolig og bygger seg stadig oppover. Dette er noe av grunnen til at han klarer å holde på publikum gjennom hele konserten; det blir aldri kjedelig. I tillegg har han en enorm stemmekontroll, den balanserer hele tiden på det myke, og til tider såre - innimellom nærmer den seg et bristepunkt, men han klarer alltid å hente seg inn igjen. Det er nærmest noe trollbindende ved det. Sårt, men hele tiden så inderlig og vakkert.

Alaska har stålkontroll på det tekniske: Stemmen og det instrumentale blir utført med en sikkerhet. Denne sikkerheten burde han derimot vist mer av. Han må jobbe med å finne sin stil på scenen. Alaska har litt å gå på som liveartist, en usikkerhet brer seg til tider. Utover i konserten, spesielt under de mer hurtige låtene, forsvinner denne gradvis. Det er en fryd å se Alaska slippe seg mer løs.

Bandet, bestående av blant annet Thom Hell og Jaga Jazzist-trommis Martin Horntveth, komplementerer Alaskas stemme. Dette kommer spesielt til syne under koringen på «Aberdeen». Konserten generelt er ærlig. Fokuset er der det skal være; på musikken. Det er strippet for overflødige elementer, det hele er jordnært. En stor musiker er i emning.