Norrlandsguld

Et sjakktrekk. Det var det var, et briljant sjakktrekk. Det å ha et fint lite engasjerende band som varmer opp for deg og selv entre scenen etter de og virkelig vise hvordan en skal gjøre det. For Kenneth Ishak og hans venner (the Freedom Machines) lot de tilreisende til Teglverket lørdag få snakke og gjøre seg ferdig med andre ting slik at de virkelig kunne få nyte det de hadde i vente. For da nevnte Freedom Machines var ferdig med å pløye ut i overkant lange, obskure soloer på scenen var det virkelig en frihetsfølelse å se kveldens «main event» ta plass i mystiske grønne lyset.

For det var ingen tvil, hvem som skulle sitte fremst i minnet etter denne kvelden – rent musikalsk sett. Tvil hadde derimot undertegnede før konserten. Gjengen fra Bodø, eller skal vi si denne gjengen fra Bodø - for det begynner å bli en del av dem på det norske musikkartet nå, slapp tidligere i år en rett og slett magisk skive i «Relax; the mountain will come to you». Men en trenger ikke å være ekspert for å vite det ikke nødvendigvis da er gitt det vil høres bra ut live – det var heldigvis ikke tilfelle denne kvelden. Cold Mailman åpenbarte seg og gjorde seg mer enn fortjent et hvert øye på den kritiske musikkterningen. De har holdt på en stund, Cold Mailman. Plata de slapp i år, var den tredje i rekken, men aldri hadde jeg hatt gleden av å få konsumere denne nydelige miksturen av melankoli og vakker popmusikk annet enn ut av mine egne høytalere. Så var du en av de som likte den nyeste plata, skuffet ikke frontmann Bowitz og resten av gjengen deg fra scenen.

Den svært så lett gjenkjennelige bodødialekten surret lett rundt meg i lokalet da det nærmet seg konserstart. Og tross for rufsete lydproduksjon ble det fort stor stemning og trangt om plassen etter som kvelden ble eldre – det skulle og bare mangle. Akkurat som det var å lytte til plate deres, var dette en ny befestelse av denne gruppa absolutt leverer noe av det beste innen pop/rock som Norge har å by på. Med låter som «Fatal Conversation», «Salva Me» og «Time Is of the Essence» glemte undertegnede fort å notere underveis og ble sittende å måpe.

En kan på en annen side kanskje argumentere for at dette ikke er den ultimate musikken for den som liker å la dansefoten svinge og «ta helt av». En vil til og med kanskje kunne si at «dette hadde vært supert på nachspiel!» Og det er stemmer det – men en skal ikke ta fra gruppa at de gjør seg veldig godt på en scene en sen lørdagskveld. Gi Cold Mailman en større scene, større anledning (og en noe bedre lydproduksjon) – for resten av Norge fortjener å høre denne kvintettens utsøkte kreasjoner. Sjakk matt.