Stor sanger i dunkelt lys

Ned trappen ramler både jeg og flere til – stimer til som barn rundt et juletre på juleaften. Dette er noe flere har ventet på lenge, også hovedpersonen selv, Sondre Lerche. Mellom slitne stuelamper som kaster et blast, falmende, gult lys og i en tett røyk, skimtes med ett en ung herremann, i en hvit v-hals og med et smil om munnen som strekker seg fra øre til øre.

«Det går bra for dere å høre en hele plate med sanger dere aldri har hørt før, ikke sant?» spør Lerche de fremmøtte i kjelleren på Garage, etter å ha spilt den første låten for kvelden. Et entuasiastisk, «ja!» rommer lokalet og den ikke så alt for unge herren ved siden av meg vifter med armene så konjakken spruter ut av det litt for fulle glasset han holder i hånden, men jeg tenker – de skoene er ikke så hvite lenger uansett.

Med seg på tangenter er Sondre Lerche så heldig å ha den talentfulle Alexander von Mehren og det lukter nytt band og intens øving lang vei når nevnte Mehren har med seg noter for å holde tritt med Lerche på låta «Private Caller», uten at det skader inntrykket av den fabelaktige kvartetten noe ytterligere. En fyldig, god indielåt der Lerches falsetter griper tak i publikums hjerter, og slipper ikke taket før garasjerocken skrider frem. Røff, rå og akkompagnert av lekre toner fra klaviaturet. Videre gjør den amerikanske inspirasjon i Lerches musikk seg gjeldende i låta «Living Dangerously» hvor leken indie med et flytende orgel møter de velkjente amerikanske twang-tonene som går hånd i hånd med den blågrønne Gretschen Lerche bærer stolt rundt halsen.

Fra nydelig visesang, til røff garasjerock, til beroligende toner fra bossa novaen viser storsjarmøren et utrolig bredt spekter mens han beveger seg rundt på scenen som en moderne Elvis. «Bergenskongen» skaper atmosfære, han eier den og deler den med et svært så fornøyd publikum i det han slår de første akkordene på allemannsfavoritten «Two Way Monologue» som kvartetten for anledningen har utvidet med et vilt, nytt midtparti som får de brune kordfløyelsbuksene mine til å flagre i vinden fra forsterkerne. I låt etter låt, ukjente for de fleste, får vi høre hybrid av det beste av inspirasjon, hentet fra fordums tid, møter nydelig, moderne indie i en superhybrid som er – Sondre Lerche, i all sin prakt.