Those boys can sing!

Sittekonsert er undervurdert ting egentlig, tenker jeg for meg selv, da jeg slår meg ned på 32. setet, på den 14. raden. Frontmann i Foo Fighters, Dave Grohl, snakket om for et par år tilbake om hvordan artistene og publikum får en helt annen kjemi når de sitter enn når de hopper og spretter rundt. Det er lett å forstå hva han mente. Til og med en så stor scene som den i Grieghallen blir forvandlet til en intim akustisk arena når Fleet Foxes klimprer i vei.

Når det gjelder det utenommusikalske, gjøres det denne kvelden en fantastisk jobb med lys, og ikke minst videoprosjektering, som igjen definerer en helt spesiell stemning – noe som går hånd i hånd med Fleet Foxes' harmoniske folkrock. Robin Pecknold og resten av gjengen i det Seattle-baserte bandet har de siste årene fått et enormt renommé og opparbeidet seg et rykte for å være, om ikke konger, så i hvertfall prinser i hva en nesten kan kalle folkrockens renessanse. Sjangeren henter mye av sin inspirasjon (noe som det óg er lett å høre) fra store sekstitallsnavn som Dylan, Neil Young og ikke minst Paul Simon og Art Garfunkel – spor av disse store navnene er lett å få med seg helt fra Fleet Foxes slår sine første akkorder og byr på det som må være noen av de beste vokalprestasjonene en kan finne i musikkens verden anno 2011.

Låter som «White Winter Hymnal» og «Montezuma» gir lytterne i Grieghallen prov på hvor utrolig dyktige denne sekstetten er, rent vokalmessig. Og det er ikke bare nevnte Pecknold som er innehaver av en gudbenådet stemme, men hele banden bidrar til vokalharmonier som gir veldige frysninger.

Men selv om dette er en gruppe høyt unike musikere, kan to timer med Fleet Foxes bli noe langtekkelig. Musikken er, som nevnt, bygget rundt vokalene, og forstå meg rett: Det er nok ingen i verden som kan måle seg med denne gruppen når det kommer til dette. Men i det lange løp savner undertegnede en større variasjon i musikkstykkene og en større tilstedeværelse på scenen. Men for all del – gåsehud.

Se bildeserie fra konserten her.