To timer med Bo

Det kan innrømmes først som sist: Denne anmeldelsen står i urettferdighetens tegn. Den journalistiske balansen har, før Bo Sundström i det hele tatt har rukket å finne frem tamburinen, ubevisst måttet vike for fordums Bo Kaspers Orkester-opplevelser. Sist gang jeg overvar en konsert med disse svenske ringrevene var jeg nemlig høy på følgende mer eller mindre naturlige stimuli: fjelluft, primusgass, elgpølse, kaffelars-kaffe (mer grut enn væske, dog ispedd en sjenerøs slant Valdres-brygg) og lukten av ullundertøy brukt på fjerde dagen. Året var 2008 og stedet var Eidsbugarden i Jotunheimen, på festivalen som bærer navnet Vinjerock. Opplevelsen var magisk. Om det var Jotunheimen eller Bo Kaspers Orkesters fortjeneste har vært uvisst, til nå.

Under åpningstonene av torsdagens konsert på Verftet virket orkesteret «rätt bakis». Tamt, tråkig. Det luktet pliktløp fra første banjostrengvibrasjon, og ikke en gang den greske guden på cello, som hver gang han trakk på smilebåndet fremprovoserte et hvin blant kvinnene i salen, gjorde spesielt utslag på opplevelsen. Det hører med til historien at Bo Kaspers Orkester er en gjeng voksne karer. Selv refererte Sundström eksempelvis til forrige gang de spilte på Verftet, for mange herrens år siden, og det påfølgende nachspielet som etter vill applaus fra salen ble forbigått i stillhet, og ikke kommentert med annet enn et kombinert smil/blunk fra sjefen selv. Publikummet bidro ytterligere til å trekke opp snittalderen i Røkeriet, - Bo Kasper og gjengen serverte klinemuligheter i fleng for mor og far, noe som for en tjueenåring med hjemlengsel løftet konsertopplevelsen et par hakk og genererte to sms’er i retning Østlandet.

Det skal de ha; Stemningen og innsatsen steg gradvis, både fra orkesteret og publikums side. Av det fremførte låtmaterialet var fordelingen omtrent lik mellom nytt og gammelt. Reaksjonene fra salen indikerte at et par av de nye låtene fra årets utgivelse «New Orleans» også fortjener livets rett, blant andre «Stället som jag kommer från», «Cirkus» og «Låt mig komma inn». Likevel var det de gamle slagerne som høstet størst entusiasme blant gamlisungdommen, riktig nok i form av kontrollert hoftevrikking, men likefremt entusiasme. Politisk budskap, både norsk og svensk, ble også forsøkt forfektet, myntet på henholdsvis Fremskrittspartiet og Sverigedemokratarna. Sporadisk klapping i lokalet, en «hei, skål!», og så var det over, etter nesten to timer med jazz, pop, poprock og bossanova ispedd latinoinspirerte maracasrytmer. Jotunheimen – Nøstet, én – null.

De begynner unektelig å bli gamle, Bo Kasper Sundström og hans orkester. Men de er seige. Veldig seige.