Kontroversielle soldater

Søndager paraderer Mathismarkens Bataljon rundt i Sandviken på sitt tildelte område. I strålende sol og avkjølende vind har tilhørere samlet seg for å høre musikk fra slagverk.

– Vi er temmelig få i dag, siden det er konfirmasjon. På onsdag var vi 81, i dag bare 47.

Sjefsoffiser Chase Alexander Jordal er i sitt attende år, og har ett år igjen før han begynner på studier og dermed forlater buekorpset. Siden 2004 har han paradert rundt i bergensgatene med enten våpen, trommer eller fane. Som sjef holder han også rangen ved like ved å rope kommandoer til de små soldatene underveis i runden.

– Buekorps var opprinnelig en kopiering av borgervernet og har en militær bakgrunn. Det er litt tilfeldig at jeg ble med her fremfor skolekorps. De hadde rekruttering på skolen vår, og uniformene så stilige ut for en tolv år gammel gutt, forteller Jordal.

Nedadgående kurve

Noe buekorpsene sliter med er rekruttering. Siden 1980-tallet har det jevnt over blitt færre medlemmer og fremmøtte i korpsene. Torstein Thune, tidligere aktiv og nå skribent for buekorps.com, synes det er vanskelig å forklare hvorfor.

– Interessen går veldig i bølgedaler. Det kan være vanskelig å si noe om hvorfor. Det kan være foreldrene ikke fikser transport når alle buekorpsene er ganske sentrumsnære. Men samtidig kan man ikke slippe korpsene ut av sentrum, heller.

Thune sluttet selv i korpset for noen år siden, i en alder av 21. Det var aldersgrensen for hans Nordnes-korps.

– Det er litt av poenget, buekorps skal være en barne- og ungdomsorganisasjon. De skal styre seg selv, sier han.

Markante i bybildet

Korpset svinger inn mot Bergen Kommunale Byggs blokker i Sophus Pihls gate, hvor mange studenter har sitt hjem. Taktfast trommes det i høyt tempo mens man marsjerer nedover igjen. Aslak Johnsen titter ut av vinduet langs veien og liker det han ser.

– Buekorps er flotte greier. Tidligere var det ingen biler her oppe, og da var det mulig å bruke hele gaten, sier han.

Ikke alle føler det samme om buekorpsene som Johnsen. Langs veien er det noen som klager over ropingen til soldatene, og en kioskansatt i nærheten ser heller ikke hvorfor dette er så stas. Midt i veien stopper en bil. Sjåføren hopper ut, tar et bilde av korpset og kjører videre. Det er himmel eller helvete i synspunktene om de unge, lovende trommeguttene.

– De forstyrrer og lager mye støy nær U.Pihl, sier årsstudent i psykologi, Bjørn Eirik Bø, som presiserer at han synes det er en fin greie.

– Fint om de hadde hatt talent og spilt andre instrumenter, sier andre studenter.

– Gode på integrering

Jill Loga har skrevet forskningsprosjekt om deltakelse i foreningsliv på Nygårdshøyden og området rundt Møhlenpris for Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. I arbeidet ble hun overrasket over den høye andelen minoritetsbarn som tok del i buekorps, sammenlignet med andre aktiviteter.

– Buekorps er jo knallokalt og patriotisk, og den eldste foreningsformen som finnes i området. De er Bergens ansikt utad, og man skulle tro dette var en lukket klubb som ikke ønsket så mye integrasjon. Men det viser seg at det er buekorps og fotball som har flest med minoritetsbakgrunn.

Man ser i buekorpstoget denne søndagen at det er flere med minoritetsbakgrunn til stede. Loga har sin egen teori på hvorfor buekorps skulle ha bedre oppslutning blant minoriteter enn vanlige korps.

– Det er vanlig med færre innvandrere i foreningsliv som krever stor foreldredeltakelse. Vanlige korps styres gjerne av foreldre, mens i buekorps er sjefene unge. I tillegg er det få utstyrskrav for å spille i buekorps.

Etter tre kvarters parade, spill og lyd er Mathismarkens Bataljon ferdige for denne gang. Jordal synes det gikk greit, manglende oppmøte tatt i betraktning. Hva beboerne rundt ham måtte mene er ikke så farlig.

– Hvis du flytter til Sandviken, vet du at du får dette med på kjøpet.