Befriende åpent om undertrykte tanker

Jarle Klepp har etter hvert blitt en kjent karakter for de fleste, men tredje og fjerde bok har etter min mening ikke hatt det samme nivået og drivet som de to første. Dermed var det med en mild skepsis jeg startet på femte roman i serien, «Dette er mine gamle dager». Det tar derimot ikke mange sidene før jeg skjønner at Tore Renberg er tilbake på topp.

Jarle har nå blitt 38 år og lever et avbalansert liv med kone og barn; han har kontroll. Det viser seg likevel at det ikke skal mer til enn et overraskende møte med en jente fra fortiden for å snu livet hans på hodet, med ett er hans døde far tilbake på netthinnen. Minnene om farens alkoholisme og tyranniske væremåte, som ødela familien, tar overtak på Jarle, og ting han trodde var over, oppsluker ham.

«Dette er mine gamle dager» er en bok om å ta et oppgjør med seg selv og sin egen fortid. Det vanskelige blir satt ord på og det banale gjøres vesentlig. Dette er noe av det som hever boken, det er en utrolig treffende balanse mellom det hverdagslige og det dypt eksistensielle. Dialogene er svært realistiske og hverdagslig skrevet, i tillegg kommer det jevnlig noen fantastiske avsporinger som gir handlingen og boken i seg selv en helhet.

Renberg har også satt fokus på noe essensielt i denne boken; å forstå sine foreldre og omverdenen på ny. I tillegg behandles forholdet mellom foreldre og barn svært dyptgående, det handler om hva som kan sies og alt det underliggende. En annen kvalitet ligger i det at ingenting legges lokk på; Renbergs univers er befriende åpent. Hans styrke ligger blant annet i utforskningen av menneskets sinn. Som i «Kompani Orheim» går en her dypt inn i tankene. Her har Renberg en spesiell evne, og ordene hans stopper ikke å røre ved leseren etter siste side; «Dette er mine gamle dager» er en bok som vil henge i meg lenge.