Det enkle er ofte det beste

Etter tolv år og en omvei via Gyldendal forlag – som endte i tre romaner, er Ari Behn tilbake der han startet, med noveller hos Kolon. Det er kortversjonen godeste Ari Behn leverer også denne gang, med «Talent for lykke». 20 noveller på til sammen 93 sider. Den lengste på litt i overkant av fire sider, den korteste på drøye ni linjer. 20 noveller tettpakket med desperasjon.

For det er desperasjonen som er den røde tråden. Desperate menn som selv på sett og vis har mistet sine egne, røde tråder. Fra han som gjentatte ganger våkner av drømmer om at han henter rifla i skapet og fyrer av, til han som ikke fant den lovede roen i Timbuktu. Den dekorerte kapteinen som selv ender som krigsfange i Afghanistan, til den noe selvbiografiske novellen om en forfatter som blir besatt av historien til en basehopper som omkommer på Kjerag en måned før hans egen brakdebut. «Hadde jeg stått på Kjerag 5. juli 1999, er jeg sikker på at mye ville ha vært annerledes».

De beste historiene Behn her leverer, er de som ikke blir fortalt. Den nerven som blir etterlatt når alle hullene ikke blir fylt. Men tristessen består. Som i åpningsnovellen, der mannen i huset, etter flere uker med unngåelse, endelig tar mot til seg og henter den ødelagte sykkelen i krysset foran hovedhuset, demonterer den og håper søppelmannen tar den med seg. Da dette ikke skjer, bestemmer han seg for å sette den sammen igjen, og tror at alt blir som før. Det er her Behn har sitt talent. Jo mer han skjærer til beinet, jo bedre blir det. Å la det viktige forbli ufortalt. Hva som skjedde før og etter. For når alt kommer til alt, er mannen en strålende novelleforfatter. Hadde han ved enkelte anledninger vært enda litt hardere med kniven, ville det blitt toppkarakter. Det bevises når han klarer å levere fullverdig intensitet og nerve på ni linjer, og du fornøyd går videre til neste historie.