Dropp lavkarbo, inn med fattigmannskost

Dette er en kokebok som overrasket meg meget, på mange måter. Forfatteren er en jurist med smak for vaskeekte, norsk mat med noen utenlandske innslag. Kokeboka handler først og fremst om hvordan fattigmannskost – som tittelen «Smalhans» refererer til – ikke trenger å være kjedelig. Bokas innledende del legger ut om prinsippet: «vite hva en vare skal koste». Følgelig tas slike råd aldri til følge fordi man stort sett er altfor sulten til å bry seg om hva ting koster når man er på butikken. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at rådet er genialt. Du kan spare penger på feilprisede varer.

Uten at dette tar altfor stor plass, presenterer Gunda Djupvik «FIFO-prinsippet»: First In – First Out. Det er så enkelt som at det du kjøper sist, skal spises sist. Tretrinnstesten for å avgjøre om maten er spisbar er i grunn litt nedverdigende. Ingen tror mat med mugg kan spises, vel? Gjennomgående inneholder ikke rådene i boka noen store overraskelser. Og det blir fort litt kjedelig med alle de krampesmarte rådene.

Imidlertid er oppskriftsdelen perfekt for de som eplekjekt tror de klarer å lage brun saus fra bunnen, men egentlig ikke klarer det. Problemstillinger som hvor lenge melet skal svis før melken tilsettes og hvor brent skal det lukte, lar seg lett løse i kokeboken. Djupvik introduserer oss for den morsommere og mindre skumle siden av brun saus-kokkelering. Nettopp det at en ikke trenger å følge oppskriftene slavisk viser at Djupevik har skjønt det: Ingen tyrker kan konservativt følge en oppskrift. Boken er derfor et godt supplement til hverdagskokkene som kunne tenke seg å videreutvikle andre kjøkkenferdigheter og matretter.

Som en løkentusiast ble jeg veldig engasjert når jeg så oppskriften «bakt løk». Imidlertid frastøtes jeg av bildet. Dette gjelder mange andre matretter også. De mangler rett og slett et innbydende bilde. På den annen side kan det virke som Djupvik forsøker å fremstille rettene i en slags trendy rustikkstil.