Fantastisk dystert

En sønn kommer hjem for å pleie sin gamle far. Et ungt par reiser på sydenferie for å leve annerledes. Et sjakkgeni kommer til Bergen for å sette andre folk ut av spill. En prest reiser til et katastrofeområde for å få gudstroen sin satt på prøve. Det er slike tema novellene i Eivind Riise Hauges debutbok omhandler. Til tross for at novellene varierer stort i tematikk, er dysterheten det gjennomgående. Karakterene er innesluttede, men ofte dynamiske, og forfatteren har gitt dem trekk som får meg til å riste på hodet samtidig som jeg elsker det.

Samtlige av novellene handler om mennesker som har mistet hverandre, eller som er på vei til å gjøre det. Forfatteren viser, hovedsakelig gjennom dialoger, hvor distanserte karakterene er fra hverandre. Han bruker enkle, hverdagslige situasjoner til å forklare det dype og eksistensielle og gjør dermed de små tingene store, og det dagligdagse til det betydningsfulle. Det fungerer ypperlig.

«Myrene» og «Netter på jorden» er novellene som trekker ned kvaliteten i denne samlingen. De har godt språk og et interessant persongalleri, men selve historiene griper meg ikke. De blir heller ikke fortalt med like stor glød som resten av novellene, og resultatet blir at jeg ikke tror på historiene. I «Søvngjengeren» klarer derimot forfatteren å favne alt det overnevnte i en fortelling som viser hvor langt fra hverandre mennesker, tross nære relasjoner, kan være. Riise Hauge pøser ikke på med unødvendig symbolbruk og meningsløse metaforer, men lar novellens karakterer stå for seg selv, og sårbarhet, begjær, brutte bånd og det ærlige ved mennesket kommer fram på en utsøkt måte.

«Jeg har ikke skrevet noe mesterverk», sier Riise Hauge, og jeg må si meg enig i det. Men dette er en novellesamling med tyngde. Slik jeg ser det er «Victor Tukmakovs siste vinter» en solid grunnmur til å bygge et godt forfatterskap ut fra.