Forfatterspire med startvansker

Debutboken til Joakim Hunnes, «Alle vet hvem du er», er en intens roman om det å være ung i bygdenorge. Det kan føles litt uoverkommelig, på tross av at den er på knappe 140 sider. Skrivestilen til Hunnes er såpass intens og særegen at det rett og slett blir en liten kamp å komme seg gjennom sidene. Spesielt i begynnelsen. Alt står skrevet i ett; det er ingen replikkstreker eller anførselstegn som skiller utsagn fra resten av teksten, og ofte er setningene så lange at man må lese dem om igjen for å skjønne hva de handler om. I begynnelsen fikk jeg følelsen av å ha drukket 50 kopper kaffe da jeg leste, for alt gikk så fort, og jeg klarte ikke helt å orientere meg i handlingen. Det er vanskelig å ha kontroll på hvem som sier hva og hvem de snakker til. Og også om det snakkes eller handles.

Etterhvert føltes det som om den tidligere falske kafferusen avtok fullstendig, og jeg begynner å kjede meg. Det er lange skildringer og lite handling. Blant annet er det flere sider om åkerarbeid, som gjør at jeg omtrent faller helt ut. Jeg venter på et høydepunkt som føles som det aldri dukker opp. Spenningskurven kan sammenlignes med Danmarks høyeste fjell, det går altså lite oppover.

I tillegg til en intens skrivestil, er også språket veldig folkelig, og til tider på kanten til å bli vulgært. Det blir i det hele tatt mye «faen», «pikk» og «soper». Språket er med på å vise bygdenorge slik vi tror vi kjenner det gjennom innarbeidede fordommer. Hunnes har klart å skildre bygdeungdommen på en måte som mange kan kjenne seg igjen i, både på godt og vondt. Det er lett å leve seg inn i hovedpersonens tanker og følelser. Hunnes avslutter boken på en ganske overraskende måte, og selv om resten av boken blir lest med litt blandete følelser, så glemmer jeg den ikke med det første.