Grålig krim

Mord er ikke daglig kost for de fleste politimenn i dette landet, og at mordet er begått i en kirke gjør det ikke lettere for etterforsker Brede Monsen og hans kollegaer å fordøye. Bakhodet til organisten i Bryn kirke er knust, typisk nok mens han satt og spilte på dette massive instrumentet.

Politietterforsker Brede Monsen er ikke ulik andre etterforskere i norsk krim: middelaldrende, ufrivillig skilt og med et generelt sett anspent privatliv. Jobben er det mest innholdsrike i tilværelsen, men i motsetning til en del andre krimhelter er ikke Monsen eksepsjonelt flink. Hans gjennomsnittlighet og antydning til gråhet er til en viss grad befriende, men bidrar ikke nødvendigvis til et høyere spenningsnivå, da det til tider går litt trått.

Leserne blir innimellom presentert for avsnitt fra en avgjørende dagbok (som politiet ikke har tilgang på), og man føler at man hele tiden ligger et skritt foran Monsen og gjengen, noe som delvis spolerer spenningen, men som samtidig gir historien en fin dybde. Dette er ikke en bok det er umulig å legge fra seg, det er sjeldent veldig spennende og boken fortoner seg i større grad som en klassisk krimgåte enn som sitrende spenningskrim.

Boken er likevel velskrevet, interessant og tidvis engasjerende, så selv om den mangler de helt store spenningstoppene for å komme høyt opp på listen over årets krim, er jeg spent på neste trekk fra Hanssen. «Forglemmegei» er hans første bok, men legger i aller største grad opp til mer. Vi begynner å bli kjent med både Monsen og hans makker Rikke Lindstad, og jeg håper å få svar på de uavklarte spørsmålene i oppfølgeren.

Dette er, om ikke et mesterlig, så ihvertfall et godt utgangspunkt for en krimserie, og nettopp den forhåpentligvis kommende fortsettelsen gjør at tittelen unngår å stå igjen som en ironisk bønn.