Grått, vått, og rått

«Dette er en historie som det til slutt ble uunngåelig å fortelle». Kristian Lundbergs selvbiografiske roman vakte stor oppsikt da den kom ut i Sverige. Forfatteren er nådeløst ærlig om sin tid på Malmøs havn «Yarden». Han begynte som kroppsarbeider fjorten år gammel. En suksess og 20 bøker senere er han tilbake. Tynget av gjeld tvinges forfatteren til evige timer monotont slavearbeid. Lundberg maler et bilde av en tilværelse preget av usikkerhet, frykt og trøtthetens lammende avgrunn. Et beinhardt miljø blant innvandrere, kriminelle og papirløse, der du må tråkke på andre for å hevde deg selv. Likevel: samhold, vennskap og humor.

Det blir ikke bare en «omvendt klassereise», men en reise tilbake til barndommen, «en eksistensiell oppreisning». Fragmentarisk, glimtvis, manes Lundbergs historie fram. En oppvekst med en schizofren alenemor. En hverdag preget av fattigdom, skam og omflakking, med alkohol, narkotika og kriminalitet som naturlig utvei. Det eneste som holder ham oppe er lysten til å lese. Lese stadig mer. Så skrive. Ved første møte virker språket noe pretensiøst, men med tanke på at boken er formet i forfatterens hode på vei til havna, skrevet ned som enkeltsetninger i en blokk hver kveld, skal det godt gjøres å legge den fra seg.

«Jeg er førtito år gammel. Jeg er en hund». Den 130 sider lange romanen er en sterk historie om urettferdighet, rettsløshet og en fars kamp for å sikre sønnen en framtid. Lundberg avdekker en hjerterå realitet som får meg til å tenke på Indias fordervelige slum, slik jeg husker den i Aravind Adigas «White Tiger». «Yarden» fikk Ivar Lo Johansson-fondets pris i 2010 for sitt bidrag til svensk arbeiderlitteratur. Det er mulig etterordet skulle ha kommet først, for det er først når jeg har lest ut hele boken og begynner på nytt at bitene faller på plass, og jeg virkelig kan sluke romanen for hva den er: et unikt innblikk i vårt samfunns bakside, en hverdag jeg knapt kan se for meg. Ikke alle forfattere trenger seks bind. Heldigvis.