Grøssende overvåkning

Å anmelde et filmmanuskript som et litterært verk føles ikke helt riktig, fordi et filmmanuskript ikke har spesielt høy litterær verdi. Men Pål Sletaunes «Babycall» er veldig grei underholdning en lørdagettermiddag. Den er lettlest og drivende, du er gjennom hele boken på rundt 45 minutter om du lar deg rive med.

Filmmanuskriptet handler om Anna og hennes åtte år gamle sønn, som er på flukt fra Anders sin voldelige far. Anna har psykiske problemer, men man forstår ikke helt hva som feiler henne. Hun er en veldig bekymret mor, som i løpet av de 140 sidene oppfører seg mer og mer unormalt. For å få sove om natten skaffer hun seg en babycall for å kunne passe på Anders selv om han sover i rommet ved siden av. Babycallen viser seg å kunne ta inn skrekkelige signaler fra andre babycaller enn Annas egen.

I «Babycall» er det ingen skildringer av steder eller mennesker, det er ekte filmmanusstil. Det er bare det viktigste som er skrevet: Hvilken scene man ser, og hva som skjer i scenen. For eksempel «Eksteriør skole – Morgen. Anna og Anders kommer gående mot porten.» Litt for enkelt i lengden, men for 45 minutters lesing fungerer det. Til tross for at sjangeren tilsier at det ikke skal være utfyllende skildringer, klarer Sletaune å formidle stemningen godt gjennom de få ordene som er brukt.

Historien er også spennende. Psykisk helse er et interessant tema, og det er flere ganger det går kaldt nedover ryggen. Problemet er at når jeg har lest ut manuskriptet, så føler jeg det er et par løse tråder som blir hengende. «Babycall» er nok ikke noe du har fremst i bokhylla, men på den andre siden har manuset gitt meg lyst til å se filmen også.