I beste mening

En roman signert det kulturelt assosierbare navnet «Agnar» forventes å inneholde en betydelig mengde ungdommelig nytenkning, og dertil provokasjon. Agnar Lirhus tilbyr, som sin navnebror Mykle, en real dose ung kropp, forvirret kjærlighet og frustrert seksualitet i romanen «Affektlære». Hovedpersonen i Lirhus’ fjerde bok kunne utvilsomt fylt rollen som en av Ask Burlefots mange etterkommere, hadde det ikke vært for at Lirhus’ skildringer av kroppsvæsker og kjødelige lyster er langt mindre elegante enn navnebrorens. Dessverre.

For fra de gjennomtenkte, rytmiske, postmodernistisk oppbygde setningene, oser det talent, fortellerglede og god intensjon. Forfatteren vil. Problemet blir imidlertid at de mange fy-ordene, som på midten av 50-tallet fikk bestemor til å pakke Mykle-romanene inn i tynt Hjemmet-papir, og kile dem ned bakerst, innerst, underst i dype skuffer fulle av lange underbukser og helsetrøyer, i 2010 har mistet sin slagkraft. De verken provoserer eller begeistrer – de irriterer.

Rett skal være rett: «Affektlære» handler om langt mer enn hva de fysiske behovene fordrer av en ung, identitetssøkende mann. Vi følger hovedpersonen gjennom tre faser: den spede, uskyldige begynnelse, hvor vedkommende flytter fra en liten, trygg kystby, inn til storbyen for å begynne på Musikkhøgskolen. Deretter følger oppbruddet: forvirringen, selvransakelsen og oppgjøret med kjæresten, gitaren og kompisene. Avslutningsvis: forsoning og retningsskifte – denne gang riktig retning.

Som tittelen indikerer, er musikkens kraft og mentale påvirkning én av Lirhus’ (for) mange blekrøde tråder. Gjennomgående er det de musikalske referansene som fungerer som vidjespenning rundt momentene i handlingen, som strekker seg fra det frie sjømannsliv, via kniving i musikkbransjen, til følelse av utilstrekkelighet stilt overfor egen tilværelse. Interessante hver for seg, men sammen overdøver de hverandre, og fungerer som støy, på lik linje med de til tider uhensiktsmessige skildringene av kroppslige finurligheter. Resultatet er at intet tema blir fremtredende nok til å kunne pekes ut som hovedproblematikk.

Likevel er dette forfatterskapet absolutt ikke et synkende skip. Lirhus er definitivt på vei; uredd i valg av vinkel, nærgående i mange betraktninger, overbevisende i formidlingsønsket. I motsetning til mange bokhandeltryner tar han sin leser på alvor, og begrenser seg verken i språkføringen eller musikkreferansene. Jeg leser gjerne Agnar Lirhus’ neste roman. Men «Affektlære» skal jeg pakke inn i papir og putte i en skuff.