Ikke opplysning nok

Historien om Jean-Jacques Rousseau er historien om en av de mer innflytelsesrike filosofene i den franske opplysningstiden, men i tillegg en fortelling om en kompleks karakter som i sin samtid gikk imot generelle oppfatninger, og som er kontroversiell også i dag. En ivrig forkjemper for likhet og demokrati, men som kunne mene at maktposisjoner burde bli tildelt ved loddtrekning. En sterk stemme for en fri barneoppdragelse, men som ikke tok ansvar for egne barn. Kvinnefiendtlig i sine verker og motstander av teater; Rousseau er i alle tilfeller verdig å bli skrevet bok om.

Martin Wåhlberg starter boken med en svært god innledning som belyser hvorfor Rousseau er tema. Er man i utgangspunktet ikke interessert i å lese boken, blir man det nå. Videre er boken delt inn i fire hoveddeler; Rousseaus motstandsprinsipp, hans politiske filosofi, hans filosofi og oppdragelse og til sist hans rolle som romanforfatter. Som Wåhlberg selv påpeker kan disse også leses hver for seg. Kapittel tre, mye knyttet opp mot hans mest kjente verk «Emile», er det beste i boken. Det er her vi virkelig får kjenne Rousseau - ikke bare som en motsats til andre opplysningsfilosofer, men også som et resultat av sin samtid. Det savnes andre steder i boken. Spesielt første halvdel av boken halter litt — den svarer på hvordan Rousseau tenker, men lite om hvorfor hans ideer er som de er.

Boken tar sikte på å forklare Rousseaus innflytelse på det vestlige samfunn, men den lykkes ikke helt i det. Jeg har lært mer om hva Rousseau står for, men jeg forstår ikke mer av han. Ideene er begripelige, men Rousseau lurer jeg fortsatt på. I sin egen beskrivelse av boken har Wåhlberg skrevet at han fastholder sitt syn på Rousseau etter publisering. Jeg skulle ønske det ble gitt en mulighet til å si noe annet.